We’re coming aboard!

We’re coming aboard!

Det er lørdag morgen og vi ligger i Simpson Bay på St.Maarten. Siden motoren fusket litt på vei over hit fra Virgin Gorda har vi jobbet med å feilsøke og bytte dieselfilter på den ene motoren. Det ble litt dieselsøl siden Are mistet filteret i det han skulle ta det ut, og dette syntes i det regnbuefargete vannet rundt båten. Ellers er det som vanlig når vi ligger i ro; vi gjør forefallende arbeid på båten, som å vaske klær. Båten kan dermed til tider se ut som en sigøynerleir i full oppblomstring (jeg skjønner at de fleste av skjønner denne metaforen på bakgrunn av nyhetene vi leser i de norske nettavisene).
Mens Are rydder bort verktøyet kommer det en hurtiggående RIB(Rigid Inflatable Boat) imot båten vår. Det skal sies at vanlig skikk er å spørre om tillatelse til å komme ombord, men ikke disse gutta. Gutta som hopper ombord er utstyrt med militærstøvler og pistol i hyslter, St.Maarten Coast guard.

Coast guard: “What kind of chemicals are you guys using here?”

Are lukter at det kan by på problemer om han forklarer at vi sølte litt diesel på ripa som vi vasket av med saltvann, så han endrer sin aksent fra norsk-engelsk til polsk-engelsk og drar opp en flaske med vaskemiddel.

Are: “No, No I’m only washy washy, No Chemicals sir!”
Coast guard: “You haven’t been spilling anything else?”
Are: “We spill? No, No!”
Coast guard: ”Passport, registration and immigration papers!”
Are: ”Of course sir!” ”Helge, finn frem de papirene a!”

Jeg finner frem pass og papirer på båten mens Are forklarer når vi ankom og hvor vi planlegger å dra videre. Mens sjefen av kystvakt gutta griller Are blir jeg beordret til å vise en av de andre soldatene rundt på båten. Flittig løfter han på madrasser, sjekker skap og skuffer. Det hele ender med at de skriver en rapport på at de har vært ombord og ønsker oss en fin tur videre. Det er i sånne situasjoner man er glad for at man har ting på stell.

Vårt opphold på St.Maarten nærmer seg snart slutten, og i morgen seiler vi videre til St.Barts. Turen vil deretter gå i retning St.Kitts og Nevis. Om kun få dager kommer Oda og Karoline som begge skal være med i overkant 3 måneder. De skal vi plukke opp på St.Kitts og Nevis. Vi gleder oss til å få noen jenter på båten nå, og jeg personlig gleder meg vel kanskje i overkant mye til å se Oda igjen. En måned er lenge sammen gutta når man er nyforelsket!

Hilsen fra gutta i Karibien!

En sjømann mønstrer av

Image

Da var skipssekken pakket ut og saltet ute av luggen, ute dundrer det norske sommerregnet.

Etter to fantastiske uker på Namaste, sitter jeg igjen med minner og erfaringer jeg sent vil glemme. Jeg nevner i fleng Arets faste grep om båt-«shaken», turene i «dingo’n», Trond som girer opp stemningen, synet av Helges morratryne, samt generelt lemfeldig omgang med rom og cola.

Dette er minner jeg kan leve lenge på når dagene stadig blir kortere og gradestokken kryper nedover.

Nå gjenstår det bare for meg å takke for en flott seiltur, og ønske dere og det etterhvert påmønstrende mannskapet lykke til videre på ferden!

Remember to check your moorings guys!

 

Ship O’hoi fra Anders

 

Image

Ingen skam å snu

Vi våknet sent på formiddagen i Cane Garden bay! Det var en laber bris utenfor Tortola denne dagen. Vi så at vindretningen var fin for å krysse mot Anegada.
Kursen ble satt med full seilføring. Vinden var fin og rolig. Da vi rundet nordvestspissen av Tortola endret alt seg. Plutselig manglet Tortola som ga ly for vinden og vindhastigheten doblet seg.
Båten gjorde 10 knop og man kjente det var mye krefter i sving. Vi forberedte oss på og reve seilene. BOOOM – Et jævlig smell fra bommen som ingen forstod hvor kom fra. Etterhvert oppdaget Are at festet til blokka hadde slitt seg fra bommen.
Dette var en strek i regninga. Vi revet storseilet og gjorde 180 graders sving så vi kom oss tilbake med vinden for bare fokka. Vi skjønte at vi måtte ha deler til båten og ikke minst verktøy. Kursen ble derfor satt downwind til Sopers Hole hvor vi hadde vært noen dager tidligere og visste det var en forholdsvis stor marina. Da vi ankom Sopers Hole gikk det kjapt opp for oss at det var lørdag. Det var ikke mulig og få tak i noe som helst før mandag. Alt var stengt. Gode råd var nå dyre….
Det enkle er ofte det beste og vi gikk derfor etter lyden av verktøy… Like ved båten hørte vi en vinkelsliper som suste. Vi banket på med lua i hånden og ble møtt av en hyggelig og svært hjelpsom sør-afrikaner.
Shane hadde ansvaret for vedlikehold av 28 charter catamaraner, og vi skjønte med en gang at dette var mannen vi trengte. Vi viste frem de ødelagte delene og Shane fant frem nagler og verktøy.
Vi lærte fort at nagler på engelsk er «rivets» og at nagletang er «riveting tool»! Sistnevnte måtte vi hente i resepsjonen – Vi skulle bare spørre etter Big Daddy.
Jeg forklarte Shane at vi kom tilbake med verktøyet og betaling senere. Shane fortalte da at han var en billig mann! Han så helst at han fikk betalingen i Heineken.
Are poppet i vei! En halv time senere og 8 Heineken fattigere var bommen nesten som ny.
Etter en kjapp matbit og en titt i kartverket gikk turen til Norman Island som er sør for Tortola, ganske langt unna dit vi opprinnelig hadde tenkt oss…Det er ikke alltid like lett å forutse hvor man ender!

Image

Image

Little daddy (Are) med BIG DADDY!

Morgen på Peter Island

Klokken er 07.00 og jeg har akkurat våknet etter en natt på trampolinen. Vinden har løyet og båten ligger rolig på vannet. Etterdønningene fra havet slår innover stranden bak båten. Ingen av de andre har stått opp, og kaffen er akkurat ferdig trukket.
Før turen startet skrev jeg en post om at dette var noe av det jeg drømte om.
I dag er en slik morgen.

Fruen får vind i seilene

På St.Croix marina lå hun, Namaste. Etter en grundig gjennomgang med tidligere eier og en dyktig ”innleid” skipper, som hadde seilet henne før, la vi ut på første seilas. Trond var kanskje aller ivrigst med å ratte og dra i fall og skjøter. Kursen ble satt mot St.Thomas, en seilas som tok mellom 4-5 timer. Frisk vind på 8-10 m/s i seilene og vi var i gang. Skipper Arne viste oss repene og forklarte hvordan plotter og instrumenter fungerte mens resten av mannskapet nøt sjøsprøyten i trampolinen foran.

På St.Thomas mønstret tidligere eier og skipper Arne av båten. Kommandoen var vår og vi fulgte gode råd og ankret opp ikke langt fra havnen i St.Thomas. Ikke lenge etter kom en lokal ”pirat” innom, Josh, han kjente til Namaste og hadde seilet henne tidligere. Han pekte oss i retningen av en lokal båtbutikk, og sa vi må få frem glansen i henne igjen. Han hadde rett, for hun trengte litt kjærlighet. En tur på det lokale supermarkedet gav oss krutt i kanonene til å sette i gang arbeidet. En kjapp tur på båtbutikken, CHING! 2500,- kroner fattigere, men med en hel del vaskemidler, polish, teakolje og reservedeler i skipssekken.

Vi flyttet oss til Honeymoon beach, et nydelig lite sted like ved St.Thomas,  hvor Heidi på stranden serverte noen herlige burgere. Vi brukte to fulle dager til å vaske, pusse og polere båten. Det gjenstår fortsatt en del arbeid, men det er mange dager å gjøre det på fremover.

På onsdag gikk turen innom enda en båtbutikk i Mangroove Bay. Deretter seilte vi videre til Redhook Bay for å fylle vann før vi tok den siste etappen, en times seilas over til Jost Van Dyke. Immigrasjonskontoret var stengt så vi overnattet i Great Harbor hvor vi så Josh ligge med FarFar II, en norsk båt som chartres ut. Han hadde med seg to norsk familier om bord på tur i Karibien. Gutta ble litt tørste da den billige rom’en kom på bordet til middag, som forresten var en nydelig Pasta a la Skaftnes. Litt reduserte i dag flyttet vi båten over til White Bay på Jost Van Dyke. En nydelig liten bukt med flere andre båter og ikke minst Soggy Dollar Bar. Soggy fordi man må vasse i land og dollarene blir våte på vei inn.

Internettforbindelser er begrenset her nede og derfor blir det tidvis perioder hvor vi ikke får lagt ut noe, men vi forsøker å benytte de anledningene vi har.

Stor hilsen fra Are, Trond, Anders og Helge

Vel fremme….?

Vel fremme…?

Onsdag 4.Juli, USAs nasjonaldag og vår avreisedag. Vekkeklokken ringer klokken 04.00. Oda nekter å reagere, men jeg spretter opp. Jeg har ikke sovet mye i natt. Spenningen i kroppen merkes nå. Klokken 04.30 er Anders og hans snille far Gunnar er på plass utenfor leiligheten klare for å plukke meg opp. Oda har nå stått opp, midt på natten, for å si adjø og lage matpakke til meg.

Svisj… Gardermoen, check….. Svisj…. Frankfurt, check….

På vei til Puerto Rico og alt har gått smertefritt. 1 kg ekstra i baggen men det gikk greit, kite-bag er sendt med spesialbagasje og Trond skryter uhemmet av flymaten. Den er tross alt mye bedre enn maten han er vant til å spise til lunsj. Resten av oss er jevnt over, som vanlig, skuffet over disse smakløse rettene.

Vel fremme i San Juan, Puerto Rico har vi bare 1,5 time til neste fly videre til neste og siste destinasjon St.Croix hvor båten ligger. Vi spør pent om å komme frem i køen igjennom Homeland security og løper i den grad det er mulig med 46 kg bagasje på ryggen. Svette kommer vi frem til skranken hos American Airlines, men neida… gutta krutt rakk det ikke. Vi blir tipset om å prøve Cape Air som flyer småfly til St.Croix og setter snuten dit over, men når Are løfter min bag spør jeg han om han ikke har nok med sine egne. ”Men er ikke dette min bag da?” Vent litt…. Shit, vi mangler en bag! I stresset har Are tatt bare fått med seg den ene bagen fra rullebåndet og vi er for lengst ute gjennom sikkerhetssonen. Sikkerhetspersonale må inn å lete etter bagen. Den lå på rullebåndet og Are puster lettet ut, turen går videre til Cape Air skranken.

Cape Air kan ta oss til St.Croix en time senere og det blir ikke så veldig dyrt. Kjempebra service av mannen bak skranken. Den eneste problemet er at vi muligens ikke får med kite-bagen i dag siden vi skal fly et mindre Cessna fly, men den kan de levere til oss om en dag eller to. Vi er fornøyde igjen og gleder oss til å komme på båten! Anders kommenterer at det har begynte å regne ute…

”Sorry guys, the captain just informed me that the flight has been cancelled due to the weather conditions”. Jada, det går opp og ned i dag tydeligvis! Regn og vind har gjort at småflyet ikke kan ta av og vi blir nødt til å søke ly hos Best Western for natten. Med magen fulle av sushi kryper vi snart til sengs, slitne etter en strabasiøs dag. I morgen tidlig flyr vi til St.Croix og får endelig besiktiget båten.

Vi gleder oss!