Cobraer og paradisbukter

Rodney Bay Marina i morgengry.

For tre timer siden gled Namaste gjennom kveldsmørket inn i Rodney Bay på St. Lucia. Og hvilken havn, hvilket folk, og ikke minst – hvilke dusjfasiliteter! Vi gleder oss stort til å våkne i morgen tidlig for å se om det er like flott her som vibbene forteller oss.

Vi har oppholdt oss på Martinique helt frem til i dag. Martinique er som tidligere nevnt en fransk øy, og jeg tror jeg har hele mannskapet i ryggen når jeg sier at franskmenn ikke virker som Karibias mest godlynte folkeslag. Et eksempel:

Planen var egentlig å dra fra Martinique mandag. Are hadde vært i kontakt med en lokal grafisk designer som skulle snekre sammen noen passende klistremerker for tildekking av lugarvinduene. Klistremerkemakeren skulle komme mandag formiddag for å tilpasse, og vi skulle seile av sted straks prosjektet var fullført. Mandag ble til tirsdag, som ble til onsdag, og når Are satt seg i en taxi i ens ærend for å hente klistremerkene som avtalt, hadde merkemakeren stukket til Guadeloupe. Ingen beskjed, og absolutt ingen ydmykhet ved den etterfølgende SMS-konfrontasjonen. Vi drar naturligvis ikke alle franskmenn over en kam, men de vi har truffet har en del å gå på i forhold til sine Karibiske naboer når det gjelder service og vennlighet.

Dagen før klistremerkedagen, altså i går, satt vi i Le Marin og vurderte våre muligheter. Trond reklamerte for en bukt rett oppi høgget som etter sigende kunne by på både en paradisstrand og øyas beste restaurant. På Namaste er det demokrati som er gjeldende styreform, og etter en avstemning ble det avgjort at hit skulle vi! Så vi hevet ankeret og dro av gårde med ungdommelige visjoner om en ettermiddag lekende på en kritthvit strand etterfulgt av en velsmakende treretters.

Are og Dingho på tur i Cap Chevalier

Etter å ha seilt langs øya og listet oss over en skummelt grunn lagune, var vi fremme i Tronds paradis. Ihvertfall i følge kartet. Men? Her var det jo ikke annet enn frodig og øde sumplandskap så langt øye kunne se. Vannet mante ikke til akkurat bading, til tross for 5 fots dybde, var bunnen umulig å skimte under det grønne grumsevannet. Etter nok en avstemning ble vi enige om å bli her til tross for skuffelsen. Det var jo litt koselig å ha en hel grønn bukt for oss selv, etter å ha ligget lenge nærmest vegg-i-vegg med ymse andre fartøy i Le Marin.

Men kvelden ble ikke helt fri for action. Da middagen var spist og mørket hadde falt på, skulle Are og Trond ut for å snorkle. Are, stolt som en hane, hadde funnet frem den splitter nye harpunen sin, og håpet å spidde en barrakuda eller to mens han snorklet. Mens vi andre satt og nøt kveldsroen, hoppet gutta opp i dinghy’n og satte av sted. Lyden fra dinghymotoren hadde så vidt begynt å minske i styrke, når en annet motorlyd begynte å dure i det fjerne. Lyden kom nærmere i takt som en sort prikk på himmelen etter hvert ble til et helikopter, som hadde kurs mot oss.

Helikopteret snirklet en runde rundt Namaste, og vi kunne konstatere at dette ikke akkurat var et p4-helikopter. Det så ut til å bli brukt til militære formål. Vi rakk å bli litt nervøse, før helikopteret flakset videre mot gutta i dinghy’en. Og der ble det en god stund. Etter å ha hengt i lufta over de stakkars gutta som satt og vinket uskyldig opp til skikkelsene med infrarødkikkerter, dro endelig helikopteret videre. Trond kunne senere opplyse at dette var et såkalt Cobra-helikopter. Vi vet fortsatt ikke hva de ville, og hendelsen har ikke fått noe etterspill. Men harpunen til Are ble ikke brukt den kvelden heller, gitt.

I dag våknet vi opp til nydelig vær, og bukta vi lå i viste seg å være ganske vakker. Vi hadde en idyllisk overfart hit til St. Lucia. Denne turen var også ganske begivenhetsrik, som Pia allerede har dokumentert godt. Havet skjenket oss en fyldig gærning av en fisk som Trond og Helge elegant vippet om bord, og like etter fikk gutta bryne seg på fiskesnøret som hadde kilt seg fast i styrbord motor.

Vel fremme på St. Lucia har vi lagt til kai og spist oss stappmette på dagens fangst. Det virker som denne marinaen holder høy standard, og jentene syns det er deilig å ha fri tilgang til dusj etter nesten to uker uten. Vi har store forhåpninger til denne øya, Lonely Planet-guiden lover i hvertfall heftige grillfester, store shopping malls, gode muligheter for strandliv og fine gåturer. Dette blir spennende!

Denne fattet interesse for oss der vi lå ensomme i Tronds paradisbukt

King fisher møter Kingfish

Dagens seilas fra Martinique til St. Lucia bøy på action. I alle fall om du er fiskeinteressert. Vi snakker seriøs Kingfish i snøret til king fisher Wean. I tillegg satte fiskesnøret hans seg fast i den ene propellen. Tre staute karer med snorkleutstyr og kniv måtte til. Oh la la, for en dag!  Image

Due to bad weather

Å seile i orkansesongen har vist seg å være mer strevsomt enn vi først hadde antatt. Vi bruker mye tid på å saumfare nettsider som National Hurricane Center og passageweather.com. Da vi reiste fra Guadeloupe på fredag var planen å seile til Dominica for å bli der noen dager. Dominica er kjent for sin vakre natur, vennlige beboere og ikke minst Indian River hvor man kan reise med båt inn i jungelen. Trond var rimelig gira, khaki-skjorta i ekte «Indiana Jones»-style var klar – her skulle det utforskes! Vi fant en moring ved hjelp av lokale Alexis som så sitt snitt til å tjene noen ekstra dollars i lavsesongen. Han smilte fra øre til øre etter å ha avtalt tur opp elven for 20$ per hode – han skulle gi oss en «ride» på flere timer, mye bedre enn hva alle andre kunne tilby. Vi snakker besøk på brorens sukkerplantasje inkludert en «killer» Rum Punch. Det hele skulle finne sted neste dag og Alexis dro (i følge Trond) banna bein på byen for å feire alle pengene han skulle tjene på oss. 

Neste dag kom og det samme gjorde nye værmeldinger. Plutselig var en tropisk «depresjon» (noe det kalles før det blir en tropisk storm) på vei mot akkurat Dominica. Så Namaste-crewet måtte kaste seg rundt og forlate øya uten en gang å ha hatt landkjenning. Kjipt. Både for oss og ikke minst Alexis – som var rimelig skuffa og noe snurt da han fikk beskjeden. Spesielt siden han i følge Trond hadde brukt opp pengene kvelden før. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, som ho mor sier.

Selve overfarten til Martinique var en av de fineste seilasene vi har hatt. Vinden var på vår side og vi seilte i 7 – 8 knop rett mot Fort-de-France. Mamma og pappa skulle fly videre herfra til NYC og vi var alle spente på å se den største byen i The French West Indies. Fort-de-France var ikke like storslagent som vi hadde sett for oss. Trond mente at byen så ut som Mogadishu (det kan ha noe med at den eneste havna vi fant var en industrihavn og det var sent på kvelden). Men i dagslys så alt bedre ut og Trond modererte seg – havna så ut som Moss.

Karoline og jeg fikk i går tatt en skikkelig avskjed med mamma og pappa; deilig middag og god vin på det koseligste hotellet i byen. Rart å vite at jeg ikke skal se dem på ett helt år, men er takknemlig for at de la ferien sin på Namaste. Det har vært en fryd å ha de med, ikke alle er like heldige som Karoline og meg. Finere foreldre skal du lete lenge etter. Nyt New York!

Nå befinner vi oss i byen Le Marin hvor det florerer av seilmakere. Det er bra for vi må som sagt investere i nye seil. Så gutta forhandler og sammenligner priser, sjekker nett og diskuterer. Er Doyle, North Sails eller Incidences best? Hvor får vi best pris? Hvor får vi best garanti? 

En noe mer triviell, men gledelig nyhet er at vi her på Martinique har funnet knekkebrød. Tyskerne har lagd noe som heter Fjord og det ser ut og smaker som Ryvita. Vi har kjøpt sånn ca 70 pakker (no kiddin’). Halleluja!

Bonjour Guadeloupe

Etter en lang og noe strevsom reise med mor Bakken og far Lund (vi snakker episoder som dette: Stewart på flyet til Puerto Rico: «Are you travelling with an ESTA, Sir?» Pappa: «Essen? Ja, bitte!») mønstret endelig den fjerde eier på vakre Namaste. Lykken var stor da jeg så henne ligge til havn i Basseterre på St. Kitts. Og gutta mine hadde virkelig shinet henne opp. Namaste er en veldreid dame serru – finere båt skal du lete lenge etter!

Karoline møtte oss ferdig solbrent, Are ferdig nøttebrun, Helge ferdig fin, Trond ferdig solbrilleskille og Oda ferdig awesome. Man kanke si noe på crewet, det er rock solid.

Namaste hadde ligget i havn på St. Kitts i hele ti dager (gutta var på fornavn med hele havna) og det var på tide å få vind i seilene. Etter å ha sugd inn inntrykkene i Basseterre (vi snakker heavy nattrytmer, stor fattigdom, kvalmende cruiseturister, en kasse med øl og tidenes hyggeligste dock master) gikk ferden noen få nautiske mil til naboøya Nevis. Og plutselig var vi i et karibisk paradis. Lang, hvit sandstrand, perfekte beachbarer og hyggelige innfødte. Lunsjen på Sunshine bar var bedre enn god og middagen på Chewy’s Calypso Bar enda bedre. Når man reiser i lavsesong får man virkelig mulighet til å bli kjent med de som lever livene sine på disse vakre øyene. Chewy serverte oss nydelig hjemmelagd mat (pensjonatarmene fikk virkelig kjørt seg) og sang for oss før vi dro (han har gitt ut CD må vite!). Sånn er det å være de eneste gjestene i restauranten! Helge fikk seg venner for livet (as usual, makan til sosial kar) og mamma gikk på en snurr.

Akkurat NU sitter Karoline og jeg og nyter hver vår Cuba Libre på Le Barracuda på Guadaloupe. Vi fikk en fantastisk innseiling hit i går og er nå nok en gang i Basse Terre (denne gangen med mellomrom). Poppis navn på byer her nede kan du si! På seilasen over (som tok 16 timer) revna fokka. Den har blitt lappa før og blir nå lappa igjen. Men ny fokke må vi kjøpe. Det blir dyrt. Fokk ass.

20120814-183046.jpg

Port Zante Marina – St. Kitts

Truckey, Charles, Trond and Are

We arrived Port Zante Marina on St. Kitts after a couple of days laying on anchor outside the island of Statia. We have not yet docked Namaste for a longer period due to high prices around the Virgin Islands. At Port Zante we could stay docked for a longer period to an very affordable price.

Port Zante offered a lot of facilities:
– Water
– Electricity – Both 120V and 220V
– Clean and nice toilets and showers
– Port security
– Wifi

The showers were well appreciated since it had been a month since we had a proper shower.
The «dockmastah» «Truckey» and his assistent Charles greeted us at the marina. They’ve been very helpful and friendly during our entire stay.
We’ve had a lot of work to do on Namaste so it was nice to be docked and also have the opportunity to have access to water. We had to clean out our diesel tanks because algea had developed in it. We also had to patch up our dinghy wich was leak.
Our docking spot looked like a workshop for a couple of days, but we tried to have some order when the chartertourists came and left. I bet Charles are happy for that, as he seemed a bit stressed when his dock looked like a shipyard.
Since we’ve been here for a while now we have been so priviliged to get to know the guys around the Marina. Everybody tries to help each other the best way they can.

Port Zante have helped Namaste and her crew with following:

– Disposal of 130 litres of bad diesel
– Ice after finished chartertours.
– «Truckey» told us how to make «horny soup» of the remains of a fileted mahi-mahi.
– Charles took us out to taste local food, which was very well appreciated.
– «Chocolate» provided cold caribs from his charter cat.
– «Truckey» also learned us that «u have to rush slowly» and «Prepare for the worst and wish for the best».
– We also bought mahi-mahi from fisher «TriniMike» for a good price. Mahi-mahi is problably the best fish I’ve ever tasted on a barbeque.
– A lot of other things…..

We will recommend Port Zante Marina for sailors going down islands. It has been a fantastic experience for us.

Peace!

Wir lieben fliegen

I morges ble jeg omsorgsfullt vekket av rolig bølgeskvulp, lyden av Ares forsiktige rasling ved oppvaskkummen i byssa, og Helge som søvnig legger en arm over meg. Atmosfæren på Namaste kan best beskrives som total harmoni.

Denne harmonien står i grell kontrast til hva jeg opplevde på reisen ned hit, som er temaet for dette blogginnlegget.

Grytidlig 1. august kjørte mamma meg til Gardermoen. Selv om jeg har flydd lengre strekninger alene før, var jeg ganske nervøs. Jeg skulle mellomlande i Frankfurt og San Juan før jeg endelig skulle ankomme Nevis, der Helge skulle møte meg. Min største frykt var å bli stoppet av en aggressiv grensevakt i San Juan, da USA ikke akkurat har ord på seg for å ha en løssluppen immigrasjonskontroll. Men jeg hadde printet ut to eksemplarer av billetten til Nevis for å dokumentere at jeg skulle ut av landet og ikke trengte visa, og repetert for meg selv hvordan prosedyren hadde vært ved tidligere mellomlandinger I USA.

Jeg sjekket inn på Gardermoen, og den hyggelige mannen i skranken forsikret meg om at bagen min ville bli sendt helt frem til San Juan, og ga meg et såkalt “dobbelt boardingkort” – som jeg skulle boarde de to første flyene med.

I Frankfurt skulle det være 1 t og 55 min til neste flygning – rikelig med tid når jeg ikke trengte å hente bagasje og sjekke inn på nytt. Flyet mellom Oslo og Frankfurt var 15 minutter forsinket – men tidsmarginen var fortsatt god, og jeg gledet meg til å se hva taxfreen i Frankfurt hadde å by på. For å være på den sikre siden bestemte jeg meg for å lokalisere gaten før jeg gjorde noe annet. Jeg landet i terminal B, og fant fort ut at jeg skulle til terminal C. Frankfurt er en stor flyplass som kan skryte av mange korridormeter, og jeg gikk i 30 minutter før jeg kom fram.

Vel fremme ved gate C19 ser jeg at flyet mitt står annonsert på skjermen. Det sitter noen damer i skranken som ser ut til å slappe av. Ingen forsinkelser – alt er i sin skjønneste orden. Jeg puster lettet ut og skal til å snu for gyve løs på shoppingen, jeg vil jo få mest mulig ut av den halvtimen jeg har til disposisjon før boarding. Men man kan aldri være for sikker, tenker jeg, og går bort til en av damene for å få bekreftet at alt er OK med det stilige doble boardingkortet mitt.

“Good morning! I’m going to San Juan, and I got my boarding pass in Oslo. Is this OK?” spør jeg med et smil om munnen mens jeg legger frem boardingkortet mitt.
Damen titter olmt på meg som om jeg er hennes største fiende i livet, før hun ber om passet mitt også. Jeg gir henne det, hvorpå hun blar litt og sier gebrokkent:
“And your return ticket from San Juan?”
Jeg tar rolig frem billetten til Nevis og sier at jeg bare skal være i San Juan to timer før jeg flyr videre ut av USA.
“I don’t think that’s OK”, svarer damen, “you need a return ticket and an esta”.
“Hæ?” utbryter jeg, og kjenner panikken melde seg. Det var jo ikke her jeg hadde regnet med å få problemer. Jeg sier at Nevis er en del av staten St. Kitts and Nevis, og at i følge mine kilder holder det med en billett videre til et annet land. Kvinnemennesket bak skranken spør sidemannen, som rister usikkert på hodet. Hun tar så opp telefonen og veksler noen fraser på tysk. Deretter ser hun på meg og sier med nøytral stemme:
“I’m sorry, you will not be let in to San Juan by the immigration control with that ticket. You need a return ticket and an esta. But if you do not have it in 40 minutes, I can not let you board this plane”.

Jeg har alltid tenkt at jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde kaldt i stressende situasjoner, men ikke nå. Jeg var ganske sikker på at de tok feil, men hun var fast bestemt på å la meg bli igjen i Frankfurt. Klokka er 10:35. Boardingen stenger 11:15, flyet går 11:30.
“So where do I go, and what do I do?” spør jeg desperat.
Damen sier at jeg må gå til sikkerhetskontrollen og spørre en mann der om ESTA, og så oppsøke en Condor-skranke for å kjøpe en returbillett.
“But to be honest, I don’t think you will make it in time.”
Hun skal til å si noe mer, men jeg har allerede løpt. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er i relativt god form mens jeg spurter gjennom korridorene. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når jeg skimter sikkerhetskontrollen, og hopper på første mann i uniform.
“ESTA!?”
Han peker meg til en annen mann som står og hjelper to andre. Jeg løper bort og spør om å komme foran, men det viser seg at de skal på samme fly som meg. Klokka 10:50 er det endelig min tur. 25 minutter til deadline. De bruker 5 lange minutter på å skrive ut en ESTA, i mellomtiden praier jeg en annen uniformert mann for å spørre om hvor nærmeste billettskranke er. Han sier at det er ut av sikkerhetskontrollen og videre et stykke. Klokka 10:55 løper jeg ut av sikkerhetskontrollen og løper i to minutter uten å se noen skranke. Jeg har 18 minutter før jeg må være tilbake ved gaten, og jeg har fortsatt ingen returbillett. Jeg spør en ny mann, som vennlig svarer at billettskranken er i terminal B. Terminal B. Min karibiske drøm gruslegges i det jeg innser at jeg aldri i verden vil rekke det. Det tok meg en halvtime å gå fra terminal B tidligere. Nå hadde jeg 17 minutter på å løpe frem, kjøpe billett, løpe tilbake og passere sikkerhetskontrollen.

Så jeg kapitulerte, og snudde for å gå tilbake til gaten. Skulle de nekte meg inn på det flyet, skulle de i det minste se meg inn i øynene mens de gjorde det. Jeg passerte sikkerhetskontrollen og småjogget tilbake til gaten. Mens jeg jogget, fikk jeg en idé. Hva hvis jeg kjøper en billett fra mobilen min? Et nytt håp tente seg, og jeg la i femte gir. 10:10 var jeg fremme ved gaten, fem minutter før deadline. Boardingen var nå i full gang, og skranken var usynlig bak ivrige passasjerer I kø. Dette var ikke tiden for å være beskjeden, så jeg albuet meg frem til dama og ropte av full hals:
“Can I buy a return ticket on my cell phone and show you the ticket on it?”
Hun så på meg. Jeg så tilbake med øyne fulle av svette og tårer.
“Yes. But you don’t have enough time.”
“I want to try anyway, I have to get on that plane!”
“OK, but if you don’t have it in 10 minutes, the plane will leave wthout you”.

Jeg kobler på dataroamingen, og forbanner LG-telefonen min som var billig, men til gjengjeld veldig treg. Etter fire minutter får jeg åpnet en nettleser. Etter ti minutter pønsjer jeg inn kortnummeret mitt. Det er fortsatt noen igjen i boardingkøen.

Etter 13 minutter popper vinduet opp: Booking successful! Jeg skyter armene i været og jubler av glede, før jeg løper til gaten – det er kun en person foran meg i boardingkøen. Det er med stor triumf at jeg viser dama billetten min, og forsikrer henne om at jeg også kan fremvise denne billetten til immigrasjonskontrollen i San Juan.

Lykkelig setter jeg meg på flyet, og begynner å tenke. Det kunne da ikke være riktig at billetten til Nevis ikke holdt? Jeg sender en melding til Helge, som var enig med meg. Vi bestemmer oss for å ikke høre på Condor-dama, og vise immigrasjonskontrollen billetten til Nevis som planlagt.

Ett nytt problem melder seg, da flyet forlater Frankfurt 1 time og 15 minutter forsinket. Jeg skulle etter planen ha to timer i San Juan før neste fly gikk. 45 minutter er rett og slett ikke nok – i San Juan skulle bagasje hentes, immigrasjonskontroll passeres, jeg skulle ut i ankomsthallen, finne avgangshallen, sjekke inn og igjen gjennomgå sikkerhetskontroll.

16.08 lander jeg i San Juan. 17.10 går flyet til Nevis. Adrenalinet kicker inn igjen. Jeg vet at sjansen for å rekke det er mikroskopisk, men jeg løper det jeg er kvinne for. Jeg kommer før mine medpassasjerer til immigrasjonskontrollen, og er dritnervøs i det jeg nærmer meg skranken.

Jeg overrekker pass, ESTA og billett til Nevis.
“Where are you going?” spør mannen med varm stemme og glimt i øyet. Jeg får gode vibber her.
“I’m going to St. Kitts and Nevis. That is if I catch my flight, it leaves in 50 minutes”.
Han smiler beroligende og ber om fingeravtrykk. Så spør han om jeg skal på ferie, og etter et bekreftende svar, ber han meg løpe for å rekke flyet mitt. Return ticket, du liksom.

Bagasjen kom 16:35, flyet til Nevis går om 35 minutter. Baggasjetralle kostet dollar jeg ikke hadde, så med en ryggsekk, en veske og en bag på 23 kg på ryggen, humpet jeg ut i ankomsthallen. Her var det fullt kaos, og ingen skilt til check in. 25 minutter til avgang. Jeg løper etter magefølelsen og hiver meg over den første uniformerte mannen jeg finner. Han forteller at innsjekkingen er motsatt vei, og jeg humper tilbake. Klokka 16:55 ser jeg skiltet “Cape Air check in”. 15 minutter til avgang. De er sikkert ferdig med boardingen for lengst, men selv om jeg visste jeg var sjanseløs, beveget jeg meg så fort jeg kunne.

I innsjekkingsskranken presenterer jeg billett og pass og ser bønnfallende på mannen. Så skjer det et mirakel.

“OK” sier han besluttsomt, som om han hadde fått et kall. “We’ll fix this. Come with me”. Jeg er i ekstase mens han følger meg forbi den uendelig lange køen til sikkerhetssjekken. Etter et nikk til dama i sjefsstolen, dytter han meg inn helt foran. “OK, go through here and down the stairs. Then run straight ahead. Have a safe flight, miss.”

Eventyret endte heldigvis godt, og jeg fikk min prins i ankomsthallen på Nevis kl. 18:49.

Til dere som kommer senere: Ha ESTA i orden. Og ikke gi dere hvis Condor-personellet prøver seg på noe.

Helge hjalp meg med å skrive en følelsesladd mail til Condor for å kreve pengene tilbake for billetten jeg helt unødvendig måtte kjøpe i Frankfurt. Han slo sammen en ganske fiffig avslutning. Her kommer den, med ønske om en udramatisk reise til alle dere som snart flyr nedover!

“I hope no one else have to go through a similar experience, it ruined my traveling experience. Condor customer service always says: ”Wir lieben fliegen”. I hope that I will once again be able to enjoy flying with your airline again.”

yr dott no

Vi seilte fra Saint Eustatius tirsdag morgen. Karoline, søsteren til Pia, som skal være med i 3-4 måneder hadde ankommet St. Kitts dagen før og var klar for å mønstre på. Været hadde vært ganske dårlig et par dager, med mye vind og regn. St. Eustatius er blant annet kjent for sitt klare vann og unike dykking, men denne morgenen våknet vi opp til brunt gjørmevann og kokosnøtter som dunket i skroget. Striregnet hadde i løpet av natten skylt med seg sedimenter og løsmasser fra land. Morgenbadet fristet ikke like mye i dag.
Kl 09.00 var det et lite opphold i skylaget og vi bestemte oss for å starte overfarten på ca 30 nm. Vinden varierte mellom 23 og 28 knop, og vi startet med revet storseil og fokke. Etter 20 minutters seiling åpnet himmelen seg totalt. Regnet bøttet ned og det var null sikt. Jakker og dykkemasker måtte på for å i det hele tatt kunne se noen ting. Da det regnet som verst ytret Trond en liten bekymring; ”Are, dette har jeg tenkt litt på nå. Tror du det er mulig å drukne når man står oppreist, bare det regner nok?”
Heldigvis skifter været like raskt som Trond spiser et måltid, og resten av overfarten ble bare trivelig med litt slalomseiling mellom kokosnøtter og annen drivved.

Vi ankom Basseterre i Saint Kitts 5 timer senere, og etter å ha ligget småkvalme gyngende for anker de siste dagene var vi klare for å docke til en brygge. Det er nok ikke like vanlig med seilturister her som de andre stedene vi har vært, og vi ble tatt i mot av tre veldig hyggelige karer på Port Zante. Vi hadde litt forfallent arbeid å gjøre på båten som enklest gjøres på land, og vi tenkte vi skulle koste på oss to netter til brygge. Etter ti minutters forhandling om pris ser jeg Helge smile bredt. Han så ut som en 6-åring som akkurat hadde fått påskeegg; ”Nydelig deal! Èn uke på brygge med dusj, strøm, internett og gratis vann for 68 bøkks! DET er som å vinne i lotto!”
Trond og Are: ”Ååå løøøø ass!”
Dette var virkelig luksus til en billig penge! Normalt har vi betalt 25$ døgnet for å ligge til bøye. Stemningen blant mannskapet steg til topps!
15 minutter senere kom Karoline i taxi til nyvasket båt og rent sengetøy. Det har vært hyggelig å bare være gutter ombord i en måned, og stemning og samtaleemner har til tider vært svært preget av det. Nå skal det bli godt med litt variasjon.
Velkommen skal du være Karoline!


Ooooh Karolinaaaa titter opp av lill-gluggan