Wir lieben fliegen

I morges ble jeg omsorgsfullt vekket av rolig bølgeskvulp, lyden av Ares forsiktige rasling ved oppvaskkummen i byssa, og Helge som søvnig legger en arm over meg. Atmosfæren på Namaste kan best beskrives som total harmoni.

Denne harmonien står i grell kontrast til hva jeg opplevde på reisen ned hit, som er temaet for dette blogginnlegget.

Grytidlig 1. august kjørte mamma meg til Gardermoen. Selv om jeg har flydd lengre strekninger alene før, var jeg ganske nervøs. Jeg skulle mellomlande i Frankfurt og San Juan før jeg endelig skulle ankomme Nevis, der Helge skulle møte meg. Min største frykt var å bli stoppet av en aggressiv grensevakt i San Juan, da USA ikke akkurat har ord på seg for å ha en løssluppen immigrasjonskontroll. Men jeg hadde printet ut to eksemplarer av billetten til Nevis for å dokumentere at jeg skulle ut av landet og ikke trengte visa, og repetert for meg selv hvordan prosedyren hadde vært ved tidligere mellomlandinger I USA.

Jeg sjekket inn på Gardermoen, og den hyggelige mannen i skranken forsikret meg om at bagen min ville bli sendt helt frem til San Juan, og ga meg et såkalt “dobbelt boardingkort” – som jeg skulle boarde de to første flyene med.

I Frankfurt skulle det være 1 t og 55 min til neste flygning – rikelig med tid når jeg ikke trengte å hente bagasje og sjekke inn på nytt. Flyet mellom Oslo og Frankfurt var 15 minutter forsinket – men tidsmarginen var fortsatt god, og jeg gledet meg til å se hva taxfreen i Frankfurt hadde å by på. For å være på den sikre siden bestemte jeg meg for å lokalisere gaten før jeg gjorde noe annet. Jeg landet i terminal B, og fant fort ut at jeg skulle til terminal C. Frankfurt er en stor flyplass som kan skryte av mange korridormeter, og jeg gikk i 30 minutter før jeg kom fram.

Vel fremme ved gate C19 ser jeg at flyet mitt står annonsert på skjermen. Det sitter noen damer i skranken som ser ut til å slappe av. Ingen forsinkelser – alt er i sin skjønneste orden. Jeg puster lettet ut og skal til å snu for gyve løs på shoppingen, jeg vil jo få mest mulig ut av den halvtimen jeg har til disposisjon før boarding. Men man kan aldri være for sikker, tenker jeg, og går bort til en av damene for å få bekreftet at alt er OK med det stilige doble boardingkortet mitt.

“Good morning! I’m going to San Juan, and I got my boarding pass in Oslo. Is this OK?” spør jeg med et smil om munnen mens jeg legger frem boardingkortet mitt.
Damen titter olmt på meg som om jeg er hennes største fiende i livet, før hun ber om passet mitt også. Jeg gir henne det, hvorpå hun blar litt og sier gebrokkent:
“And your return ticket from San Juan?”
Jeg tar rolig frem billetten til Nevis og sier at jeg bare skal være i San Juan to timer før jeg flyr videre ut av USA.
“I don’t think that’s OK”, svarer damen, “you need a return ticket and an esta”.
“Hæ?” utbryter jeg, og kjenner panikken melde seg. Det var jo ikke her jeg hadde regnet med å få problemer. Jeg sier at Nevis er en del av staten St. Kitts and Nevis, og at i følge mine kilder holder det med en billett videre til et annet land. Kvinnemennesket bak skranken spør sidemannen, som rister usikkert på hodet. Hun tar så opp telefonen og veksler noen fraser på tysk. Deretter ser hun på meg og sier med nøytral stemme:
“I’m sorry, you will not be let in to San Juan by the immigration control with that ticket. You need a return ticket and an esta. But if you do not have it in 40 minutes, I can not let you board this plane”.

Jeg har alltid tenkt at jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde kaldt i stressende situasjoner, men ikke nå. Jeg var ganske sikker på at de tok feil, men hun var fast bestemt på å la meg bli igjen i Frankfurt. Klokka er 10:35. Boardingen stenger 11:15, flyet går 11:30.
“So where do I go, and what do I do?” spør jeg desperat.
Damen sier at jeg må gå til sikkerhetskontrollen og spørre en mann der om ESTA, og så oppsøke en Condor-skranke for å kjøpe en returbillett.
“But to be honest, I don’t think you will make it in time.”
Hun skal til å si noe mer, men jeg har allerede løpt. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er i relativt god form mens jeg spurter gjennom korridorene. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når jeg skimter sikkerhetskontrollen, og hopper på første mann i uniform.
“ESTA!?”
Han peker meg til en annen mann som står og hjelper to andre. Jeg løper bort og spør om å komme foran, men det viser seg at de skal på samme fly som meg. Klokka 10:50 er det endelig min tur. 25 minutter til deadline. De bruker 5 lange minutter på å skrive ut en ESTA, i mellomtiden praier jeg en annen uniformert mann for å spørre om hvor nærmeste billettskranke er. Han sier at det er ut av sikkerhetskontrollen og videre et stykke. Klokka 10:55 løper jeg ut av sikkerhetskontrollen og løper i to minutter uten å se noen skranke. Jeg har 18 minutter før jeg må være tilbake ved gaten, og jeg har fortsatt ingen returbillett. Jeg spør en ny mann, som vennlig svarer at billettskranken er i terminal B. Terminal B. Min karibiske drøm gruslegges i det jeg innser at jeg aldri i verden vil rekke det. Det tok meg en halvtime å gå fra terminal B tidligere. Nå hadde jeg 17 minutter på å løpe frem, kjøpe billett, løpe tilbake og passere sikkerhetskontrollen.

Så jeg kapitulerte, og snudde for å gå tilbake til gaten. Skulle de nekte meg inn på det flyet, skulle de i det minste se meg inn i øynene mens de gjorde det. Jeg passerte sikkerhetskontrollen og småjogget tilbake til gaten. Mens jeg jogget, fikk jeg en idé. Hva hvis jeg kjøper en billett fra mobilen min? Et nytt håp tente seg, og jeg la i femte gir. 10:10 var jeg fremme ved gaten, fem minutter før deadline. Boardingen var nå i full gang, og skranken var usynlig bak ivrige passasjerer I kø. Dette var ikke tiden for å være beskjeden, så jeg albuet meg frem til dama og ropte av full hals:
“Can I buy a return ticket on my cell phone and show you the ticket on it?”
Hun så på meg. Jeg så tilbake med øyne fulle av svette og tårer.
“Yes. But you don’t have enough time.”
“I want to try anyway, I have to get on that plane!”
“OK, but if you don’t have it in 10 minutes, the plane will leave wthout you”.

Jeg kobler på dataroamingen, og forbanner LG-telefonen min som var billig, men til gjengjeld veldig treg. Etter fire minutter får jeg åpnet en nettleser. Etter ti minutter pønsjer jeg inn kortnummeret mitt. Det er fortsatt noen igjen i boardingkøen.

Etter 13 minutter popper vinduet opp: Booking successful! Jeg skyter armene i været og jubler av glede, før jeg løper til gaten – det er kun en person foran meg i boardingkøen. Det er med stor triumf at jeg viser dama billetten min, og forsikrer henne om at jeg også kan fremvise denne billetten til immigrasjonskontrollen i San Juan.

Lykkelig setter jeg meg på flyet, og begynner å tenke. Det kunne da ikke være riktig at billetten til Nevis ikke holdt? Jeg sender en melding til Helge, som var enig med meg. Vi bestemmer oss for å ikke høre på Condor-dama, og vise immigrasjonskontrollen billetten til Nevis som planlagt.

Ett nytt problem melder seg, da flyet forlater Frankfurt 1 time og 15 minutter forsinket. Jeg skulle etter planen ha to timer i San Juan før neste fly gikk. 45 minutter er rett og slett ikke nok – i San Juan skulle bagasje hentes, immigrasjonskontroll passeres, jeg skulle ut i ankomsthallen, finne avgangshallen, sjekke inn og igjen gjennomgå sikkerhetskontroll.

16.08 lander jeg i San Juan. 17.10 går flyet til Nevis. Adrenalinet kicker inn igjen. Jeg vet at sjansen for å rekke det er mikroskopisk, men jeg løper det jeg er kvinne for. Jeg kommer før mine medpassasjerer til immigrasjonskontrollen, og er dritnervøs i det jeg nærmer meg skranken.

Jeg overrekker pass, ESTA og billett til Nevis.
“Where are you going?” spør mannen med varm stemme og glimt i øyet. Jeg får gode vibber her.
“I’m going to St. Kitts and Nevis. That is if I catch my flight, it leaves in 50 minutes”.
Han smiler beroligende og ber om fingeravtrykk. Så spør han om jeg skal på ferie, og etter et bekreftende svar, ber han meg løpe for å rekke flyet mitt. Return ticket, du liksom.

Bagasjen kom 16:35, flyet til Nevis går om 35 minutter. Baggasjetralle kostet dollar jeg ikke hadde, så med en ryggsekk, en veske og en bag på 23 kg på ryggen, humpet jeg ut i ankomsthallen. Her var det fullt kaos, og ingen skilt til check in. 25 minutter til avgang. Jeg løper etter magefølelsen og hiver meg over den første uniformerte mannen jeg finner. Han forteller at innsjekkingen er motsatt vei, og jeg humper tilbake. Klokka 16:55 ser jeg skiltet “Cape Air check in”. 15 minutter til avgang. De er sikkert ferdig med boardingen for lengst, men selv om jeg visste jeg var sjanseløs, beveget jeg meg så fort jeg kunne.

I innsjekkingsskranken presenterer jeg billett og pass og ser bønnfallende på mannen. Så skjer det et mirakel.

“OK” sier han besluttsomt, som om han hadde fått et kall. “We’ll fix this. Come with me”. Jeg er i ekstase mens han følger meg forbi den uendelig lange køen til sikkerhetssjekken. Etter et nikk til dama i sjefsstolen, dytter han meg inn helt foran. “OK, go through here and down the stairs. Then run straight ahead. Have a safe flight, miss.”

Eventyret endte heldigvis godt, og jeg fikk min prins i ankomsthallen på Nevis kl. 18:49.

Til dere som kommer senere: Ha ESTA i orden. Og ikke gi dere hvis Condor-personellet prøver seg på noe.

Helge hjalp meg med å skrive en følelsesladd mail til Condor for å kreve pengene tilbake for billetten jeg helt unødvendig måtte kjøpe i Frankfurt. Han slo sammen en ganske fiffig avslutning. Her kommer den, med ønske om en udramatisk reise til alle dere som snart flyr nedover!

“I hope no one else have to go through a similar experience, it ruined my traveling experience. Condor customer service always says: ”Wir lieben fliegen”. I hope that I will once again be able to enjoy flying with your airline again.”

4 responses

  1. Oda, jeg er imponert..!! Håper du koser deg gløgg der nede!! Oslo savner deg! PS: Spiste en «Oda spesial» fra fryseren med karamell og sjokkis og kanl og sukker istad… Nam.

  2. Hørtes ikke lite strabasiøs ut, den reisen der! Håper stresset nå er glemt, at du har det veldig bra og nyter late karibiske dager! Og legg ut noen flere bilder a 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s