Cobraer og paradisbukter

Rodney Bay Marina i morgengry.

For tre timer siden gled Namaste gjennom kveldsmørket inn i Rodney Bay på St. Lucia. Og hvilken havn, hvilket folk, og ikke minst – hvilke dusjfasiliteter! Vi gleder oss stort til å våkne i morgen tidlig for å se om det er like flott her som vibbene forteller oss.

Vi har oppholdt oss på Martinique helt frem til i dag. Martinique er som tidligere nevnt en fransk øy, og jeg tror jeg har hele mannskapet i ryggen når jeg sier at franskmenn ikke virker som Karibias mest godlynte folkeslag. Et eksempel:

Planen var egentlig å dra fra Martinique mandag. Are hadde vært i kontakt med en lokal grafisk designer som skulle snekre sammen noen passende klistremerker for tildekking av lugarvinduene. Klistremerkemakeren skulle komme mandag formiddag for å tilpasse, og vi skulle seile av sted straks prosjektet var fullført. Mandag ble til tirsdag, som ble til onsdag, og når Are satt seg i en taxi i ens ærend for å hente klistremerkene som avtalt, hadde merkemakeren stukket til Guadeloupe. Ingen beskjed, og absolutt ingen ydmykhet ved den etterfølgende SMS-konfrontasjonen. Vi drar naturligvis ikke alle franskmenn over en kam, men de vi har truffet har en del å gå på i forhold til sine Karibiske naboer når det gjelder service og vennlighet.

Dagen før klistremerkedagen, altså i går, satt vi i Le Marin og vurderte våre muligheter. Trond reklamerte for en bukt rett oppi høgget som etter sigende kunne by på både en paradisstrand og øyas beste restaurant. På Namaste er det demokrati som er gjeldende styreform, og etter en avstemning ble det avgjort at hit skulle vi! Så vi hevet ankeret og dro av gårde med ungdommelige visjoner om en ettermiddag lekende på en kritthvit strand etterfulgt av en velsmakende treretters.

Are og Dingho på tur i Cap Chevalier

Etter å ha seilt langs øya og listet oss over en skummelt grunn lagune, var vi fremme i Tronds paradis. Ihvertfall i følge kartet. Men? Her var det jo ikke annet enn frodig og øde sumplandskap så langt øye kunne se. Vannet mante ikke til akkurat bading, til tross for 5 fots dybde, var bunnen umulig å skimte under det grønne grumsevannet. Etter nok en avstemning ble vi enige om å bli her til tross for skuffelsen. Det var jo litt koselig å ha en hel grønn bukt for oss selv, etter å ha ligget lenge nærmest vegg-i-vegg med ymse andre fartøy i Le Marin.

Men kvelden ble ikke helt fri for action. Da middagen var spist og mørket hadde falt på, skulle Are og Trond ut for å snorkle. Are, stolt som en hane, hadde funnet frem den splitter nye harpunen sin, og håpet å spidde en barrakuda eller to mens han snorklet. Mens vi andre satt og nøt kveldsroen, hoppet gutta opp i dinghy’n og satte av sted. Lyden fra dinghymotoren hadde så vidt begynt å minske i styrke, når en annet motorlyd begynte å dure i det fjerne. Lyden kom nærmere i takt som en sort prikk på himmelen etter hvert ble til et helikopter, som hadde kurs mot oss.

Helikopteret snirklet en runde rundt Namaste, og vi kunne konstatere at dette ikke akkurat var et p4-helikopter. Det så ut til å bli brukt til militære formål. Vi rakk å bli litt nervøse, før helikopteret flakset videre mot gutta i dinghy’en. Og der ble det en god stund. Etter å ha hengt i lufta over de stakkars gutta som satt og vinket uskyldig opp til skikkelsene med infrarødkikkerter, dro endelig helikopteret videre. Trond kunne senere opplyse at dette var et såkalt Cobra-helikopter. Vi vet fortsatt ikke hva de ville, og hendelsen har ikke fått noe etterspill. Men harpunen til Are ble ikke brukt den kvelden heller, gitt.

I dag våknet vi opp til nydelig vær, og bukta vi lå i viste seg å være ganske vakker. Vi hadde en idyllisk overfart hit til St. Lucia. Denne turen var også ganske begivenhetsrik, som Pia allerede har dokumentert godt. Havet skjenket oss en fyldig gærning av en fisk som Trond og Helge elegant vippet om bord, og like etter fikk gutta bryne seg på fiskesnøret som hadde kilt seg fast i styrbord motor.

Vel fremme på St. Lucia har vi lagt til kai og spist oss stappmette på dagens fangst. Det virker som denne marinaen holder høy standard, og jentene syns det er deilig å ha fri tilgang til dusj etter nesten to uker uten. Vi har store forhåpninger til denne øya, Lonely Planet-guiden lover i hvertfall heftige grillfester, store shopping malls, gode muligheter for strandliv og fine gåturer. Dette blir spennende!

Denne fattet interesse for oss der vi lå ensomme i Tronds paradisbukt

One response

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s