God jul

Hvit snø eller hvit strand? Ere så farli? Mens dere har gått på ski, gått rundt juletreet og sunget julesanger har vi kitet, danset på dekk og koret med Beach Boys på radioen til «Surfin USA.» Det er ikke den samme julestemningen her nede, men vi har hvertfall prøvd. Ribben står i ovnen. Akevitten vi har spart er åpnet. (Sam var virkelig imponert over smaken på potetspriten vi tilbød han.) Skjortene er nyvasket og strøket. Det samme er vi! Uansett stemning eller ikke; Det ønskes en riktig god jul fra Aruba.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

ABC-øyene og herlige jul!

Bilde 2Vi på Namaste tok i mot desember med åpne armer og godt selskap. Lars og Camilla kom til Bonaire med brask og bram (vi snakker ekte champagne samt gaver) i slutten av november, gleden var stor da jeg kunne klemme på de igjen! Her er en kort, men dog fyldig oppsummering av tiden med dem ombord, punkt for punkt:

  • Medbrakt champagne ble konsumert på trampolina for å feire at Lars og Camilla endelig var kommet (champagne er et gjennomgangstema BTW)!
  • Camma starta, som dere ser, solinga med en gang – det er faktisk en heltidsjobb å få god tan på kort tid.
  • Lars gikk for solfaktor 50 og 30. Og smurte seg hver halvtime.
  • Trond kjøpte seg ny smarttelefon og oste lykke.
  • Dagen etter Trond kjøpte seg ny smarttelefon mistet Are vannslangen ned i Tronds lugar hvor Trond og smarttelefonen lå og sov. Trond våknet, det gjorde ikke smarttelefonen … før etter noen timer.
  • Kleine Curacaou var vakkert og spennende – vi snakker to skipsvrak og et forlatt fyrtårn. Og snorkling 🙂Bilde 1
  • Curacao og lagunen Spanish Water var også vakkert, men innsjekkingen i landet tok rundt regna 4-5 timer. Det var drøyt. Bokstavelig talt.
  • Heldigvis fant vi Pina Coladas.
  • En dagstur opp kysten mot Willemstad resulterte i fem gratis netter på brygge utenfor Cabana Beach.
  • Trond ble så glad at han kjøpte en flaske rosa champagne i loungen. Den kom med fyrverkei (…)
  • Namaste ble som eneste båt på brygga en liten turistattraksjon. Helge ble blandt annet bedt om å flytte seg fordi han sto i veien da et bilde skulle tas. Helge svarte følgende: «My boat!»
  • Lars tetta doen. Policy på Namaste er som følgende: Den som tetter doen staker den opp.
  • Lars gikk til verks med snorklemaske og metallvaier. Lars hadde samtidig glemt å sjekke rømningsveier og svømte inn i en stolpe da en brun masse kom mot ham.
  • Dagene på Cabana Beach var dog for det meste fylt med sol, latter, glede, gråt, savn, kjærleik, soling, lesing, paraplydrinker, rødvin, restaurantbesøk, god mat, Ticket to Ride og kortspill. Perfekt.
  • Kvelden før Camilla og Lars dro kjøpte de en champagne. Med fyrverkeri. For å takke for oppholdet, fine folk som de er. Pia valgte på sin side å rope: «No, you didn´t!». Akkurat som fyrverkeriet ikke ga oss nok oppmerksomhet. Pia fikk tyn for det i en uke etterpå.
  • Camma dro brun og digg. Lars kunne ikke skjønne at han ikke hadde fått mer farge…

bilde-2

Tusen takk for at dere kom og besøkte oss, fineste Lars og Camilla! Håper dere nøt tiden på Namaste like mye som vi nøt å ha dere på besøk. Dere er velkomne tilbake når som helst!

Etter denne fantastiske «ferien» måtte vi på Namaste ta oss i nakkeskinnet og gjøre noen reale arbeidsslag. Det endte med en uke på stylter i Curacao Marina. Namaste har aldri vært så fin som hun er nå. Nytt bunnstoff, ny dinghy, nye relinger, blankpolert, nylakkert, nyreparert og vasket fra topp til tå.

Trond gikk dessverre glipp av fryden med å vaske og pusse på Namaste. Han måtte stille opp som crew på Morningstar – historien hans har dere jo allerede fått! Akkurat nå befinner han seg på St. Thomas med Jørgen. Det går rykter om at det blir Mac`ern på julaften…

I skrivende stund ligger jeg i en myk og god seng, med ullundertøy og dundyne. Utenfor laver snøen ned og vinden uler. Det er ikke tvil om at Pia får hvit jul i år. Noen supersnille foreldre valgte nemlig å gi meg flybilletter i julegave – så nå er jeg på juleferie i Norge! Dermed blir det kun Are og Helge som feirer julen på Namaste. Det er de rimelig fornøyd med – dagene brukes til kiting, utforsking av Aruba og øldrikking. Jammen har de klart å få tak i ribbe også!

Om noen dager blir det storinnrykk – Dan, Kelly, Jo Annar og Marta flyr fra Norge for å hilse på! Hjertelig velkommen skal dere være!

Til alle som følger oss:
GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
bilde-1

Over det karibiske hav!

Som nevnt tidligere  bloggen har vi buddyboatet med Morning star fra Grenada til Curacao. Morning star skulle vestover til Columbia, men endring I planene førte til at Jørgen bestemte seg for at han skulle seile Morning Star opp til British Virgin Island.
Jeg bestemte meg for å bli med og hjelpe Jørgen med “svippturen” på 370 nautiske mil over det karibiske hav. (Moss – hirtshalls tur retur to ganger)

Mandag ettermiddag seilte vi ut fra Curacao. Vi var begge spente på hviken kurs vi ville få da vi rundet østspissen av Curacao. Vi visste det var nord i vinden som i verste fall ville blåse oss helt vest til Haiti. Kursen ble god og humøret steg, “a walk in the park” tenkte vi. Det ble mørkt og det blåste mer og mer. To rev i seilet og et lite tørkle til fokke. Utover natten slo det og dro I båten. Jeg ble umiddelbart uggen når jeg gikk salongen – Jeg tenkte til meg selv; var det virkelig så ukomfortabelt og seile enskrogsbåt?
På natten våknet jeg av en kalddusj med vann på langbenken i salongen, Jørgen ropte fra cockpit. En bølge hadde slått over dekket og inn i cockpiten på Morning star. Uvannt første gangen, men det tok ikke lang tid før vi erfarte at idet båten skled en halvmeter ned bølgen kom det en real dusj like etterpå, det var bare og huke seg sammen.
Neste morgen etter det var blitt lyst krabbet jeg ut i cockpiten. Jørgen satt på roret; “sjekk de fjellene der ute a Trond”. Jeg gløttet over ripa og så bølger som jeg syntes var betenkelig høye. Jeg forstod nå hvorfor det hadde rugget så fælt i båten gjennom natten og hvorfor jeg hadde vært I dårlig form hele natta.

imageMorning star klatrer fjell
Jørgen var heller ikke i toppform, vi skjønte begge at vi fikk forsøke holde sjøsyken sjakk. Det var ikke mulig og oppholde seg inne I båten, brødskiver ble smurt med godt teamwork i cockpit. Når vi ble dårlige av å smøre brødskiver i cockpit skjønte vi at det ikke ble noen gourmetmiddager de nærmeste dagene. Før den tredje natten klarte vi å koke noen hermetiserte pølser på tekanna, etter måltidet satt både jeg og jørgen og gulpet. Humøret var upåklagelig til tross, det som reddet Jørgens humør var hver gang han inspiserte kjølsvinet og konstaterte at det ikke var vann I båten. “Trooond, det er tørt I kjølsvinet.”
imageJørgen småsliten, men blid etter nattens strabaser.
Det hamret og slo I nesten tre døgn, men Morning star klatret fjellen og sto imot hav og vind, dog med noen skavanker. Spesielt likte jeg godt at vannet fra krana smakte mer og mer salt etterhvert som timene gikk.
imageHold fast!

Etter 4 døgn og 14 timer på sjøen docket vi endelig båten i Salinas. Det siste døgnet hadde vi brukt i Mona passasjen med å krysse opp de 50 nautiske milene vi hadde blåst vest av kursen mot Puerto Rico.
Da vi skulle sjekke inn i Salinas var ikke US Homeland security imponert – Port of entry var i Ponce, 20 nautiske vest for det vi akkurat hadde krysset opp. Det eneste alternativet vi hadde for ikke og tape dyrebar høyde var og måke på ytterligere 70 nautiske øst til øya Culebra øst av Puerto Rico. Det føltes jævlig etter en time i land og gå løs på 70 nye mil etter 5 dager på sjøen – Det var bare og bite det i seg.  Været hadde jo tross alt roet seg.
imageDet ble desverre en litt for kort visitt i Salinas

Vi satt på nytt kursen og gikk inn i den sjette natten. Utpå kvelden hørte jeg en bekymret Jørgen rope ned at vi  ble forfulgt av en båt. Jeg gløttet ut og så en liten trebåt med påhenger 100 meter bak oss. Båten holdt samme kurs og fart som Morning star. Vi løp ned i salongen og fikk gjemt unna litt verdisaker. Vi var forberedt på det verste. Et minutt senere var vi på plass i cockpit. Båten var nå 30 meter rett bak oss. Ingen hilste. Vi stirret på de to i båten og de stirret på oss. Etter 20 sekunders “stillingskrig” brøt båten heldigvis av og kjørte full fart inn mot land.

2 timer senere var det jeg som fikk meg en overaskelse – Jeg ante fred og ingen fare på roret da det plutselig blinket blålys ti meter babord av båten. Vi ble boardet av US. Coast guard, også de mørklagte i ribben sin. De var veldig interessert i septiktanken på båten. De likte heller ikke at frontlanternenene ikke virket. Frontlanternene hadde jo vært mer under vann enn over de første døgnene av
seilaset. Etter litt “show of force” på dekk satte de seg i ribben og lot oss seile videre.
imageJørgen mente det var bad seamanship og bruke øreklokker på vakt.
16. des klokken 0300 Ankret vi opp utenfor øya culebra . Etter nærmere 6 dager på sjøen sov vi godt den natta. Dagen etter var vi ømme i kroppen. Jeg var gul og blå diverse plasser på kroppen og Jørgen sitt kne hadde låst seg slik at han så ut som en sjørøver med trebein.

Det positive er at vi nå bare er 16 nautiske fra st. Thomas. Det skal bli godt og slappe av på jomfruøyene en periode nå. Til slutt vil vi rette en stor takk til «vindjonas» som styrte oss over havet. Turen ville vært veldig slitsom uten vindroret.

Ps. Det er faktisk ganske kaldt her i nord så dere på Namaste får nyte varmen 😉

Det er mye som skal gjøres

Det har lenge vært bestemt ombord på båten at vi trenger å få heiset opp Namaste før vi drar ut gjennom Panamakanalen. Da vi fikk muligheten til å få heiset båten her på Curacao var det ikke noe å tenke på. Det er endel forfallende arbeid som skal gjøres, hvor de største oppgavene er bytte av bunnstoff, bytte olje på seildrev, bytte sinkanoder, og polere skroget. Vi heiset båten på mandag og har allerede rukket å kommet oss et godt stykke gjennom arbeidslisten, og godt er det! Fredag skal nemlig den avanserte hengeren som på magisk vis løfter båten opp med hydraulikk i både hue og ræva på service. Er vi ikke ute til fredag så blir vi her til januar…. Så koselig er det ikke her, men arbeidet går greit! Trond stakk forresten av når det brant som verst på dass. Han bistår Jørgen med å seile »Morning Star» tilbake til Virgin Islands. Forhåpentligvis kommer han hjem til båten med radar( RAdio Detection And Ranging, info til Trond) og satelittelefon i sekken, han er jo tross alt ikke helt uten arbeidsoppgaver han heller.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Curacau Marina – vårt hjem i noen dager)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Gammelt bunnstoff pusses av mens Are polerer)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Olje på seildrevet byttes og motorrommet skal vaskes)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Pia fikser biffen!)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Gardinene er allerde vasket, julekvelden skal ikke komme som en overraskelse på denne kjerringa.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Check, check, check….)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Ahh…. check)

Vakre Venezuela

P1020537

Los Roques

Før vi bestemte oss for å seile til Venezuela hadde Trond, Are, Helge og jeg mange diskusjoner. Noen av oss mente at det var alt for risikofylt; seilere blir sett på som steinrike og voldelige angrep mot seilbåter i Venezuela er dessverre blitt mer og mer vanlig. Samtidig er Venezuelas kyst og dens mange øyer kjent for å være eksepsjonelt vakre, samt at kite-mulighetene er uendelige.

Vi inngikk derfor et kompromiss. Vi droppet Isla Margarita og Tortuga. Disse to øyene ligger forholdsvis nærme fastlandet og piratangrep mot lystbåter forekommer hyppigst i dette farvann. Samtidig bestemte vi oss i samsvar med vår «buddy boat» Morning Star for å seile under det gule flagget, altså karantene-flagget. Dvs at man ikke sjekker inn i det landet man er. Grunnen til at vi bestemte oss for dette er fordi innsjekking i Venezuela er et lite helvete. Alle båtpapirer og pass må sendes inn til Caracas, gjerne med en agent som tar seg godt betalt, videre kommer ofte flere uforutsette «gebyrer» som korrupte tjenestemenn bestemt mener at man må betale (de verste historiene forteller om gebyrer på flere hundre dollar) og prosessen tar minimum en uke… Videre bestemte vi oss for å være forsiktig med laterneføring under nattseilas slik at vi ikke gjorde oss til kjenne med mindre vi måtte.

DCIM100GOPRO

Kiting på Los Aves

Vi forlot Grenada en vakker lørdagskveld i november og seilte inn i solnedgangen med baugen rettet mot øya Blanquilla. Med på laget hadde vi skjønne Cathrine fra Oslo. I nesten fjorten dager loffet vi fra øy til øy utenfor Venezuela. Hver øy hadde sin sjarm. Blanquilla bød på gigantiske hummere, hyggelige fiskere, egenkomponert strandfest med bålmester Steven og resten av Morning Star crewet, speargun-fishing og kiting. Og øygruppen Los Roques slo pusten ut av oss. Nydelige strender, korallrev og turkist vann. I tillegg fikk Trond en ti kilos tunfisk på kroken rett utenfor. Tunfisken jakten på krill. Hvorfor? Fordi det var minst tre hval rundt båten. Vi snakker STOR hval. De minuttene mens Trond tviholdt på stanga og hval blåste vann rundt oss, var en av de største naturopplevelsene jeg har hatt i mitt liv. BBCs Blue Planet verdig. David Attenbourgh burde vært der. Film kommer senere!

Jammen fikk vi oss venner også. På en av øyene var det et forskningssenter for skilpadder. Fantastisk. Spesielt fordi skilpadder svømte fritt rundt båten, overalt hvor vi dro! Vi ga de to gutta som jobbet der, Chitzo og Alfonzo, rom i steden for bolivar som takk for omvisningen på senteret, og tilbake fikk vi to kvelder med dominospill, skåling, nydelig mat – inkl. rått konkyliekjøtt (skal være veldig bra for potensen, Helge fikk nesten stående applaus da han forsynte seg for tredje gang) og «Chavez, veeeeeery goood!!» (vi bare nikket og smilte).

Pia på tur

Pia på tur

Vi holdt oss dog unna den eneste byen på øygruppen, Grand Roque. Om vi dro med båtene dit var sjansen stor for at kystvakten ville legge merke til oss. De kunne med loven på sin side ha kastet oss ut av landet ettersom vi var ulovlige immigranter. De kunne også, uten loven på sin side, krevd diverse summer i form av bøter o.l. Det tok vi ikke sjansen på. Eller dvs; ikke alle av oss. Trond, Jørgen og Erik ordnet seg skyss med en turistbåt inn til Grand Roque. Påskudd: kjøpe mer provisjon. Grunn: gutta ville på fest. De kom tilbake rimelige fornøyde. Jørgen kan visst krysse av Brasil i kartet sitt – hva nå enn det måtte bety…

Den siste øygruppen vi besøkte i Venezuela var Los Aves. Her ble det mangrove-ekspedisjon (jeg trodde en periode at vi hadde mistet Jokke for alltid inne i bushen), nydelige strender og kite-himmel. Tålmodige Cathrine ga både Helge og meg grunnleggende innføring i kiting. Are tok så over og skulle lære videre til lovende Lund. Det endte med skrik, sinne og en real heisatur med Lund og dragen. Alt jeg kan si er at det ikke var min feil. Nesten.

P1020559

Steven ville ta et godt bilde…

Siste dag i Venezuela skjedde det som måtte skje. Kystvakten kom. Vi hadde snakket mye om hvordan vi skulle håndtere det. Planen var som følger: Pia snakker fordi hun kvasi-kan spansk (og hun er blond og blåøyd), vi smiler og er så hyggelige vi bare kan, vi byr de på mat og drikke (spesielt cerveza), vi lar de få full omvisning på båten og så smiler vi enda litt til. Fire unge uniformskledde menn kom ombord båten. Vi smilte. De smilte enda bredere. De hadde sett gutta kite og vi hadde vinket til de før de kom til vår båt. Vi skjønte fort at dette var lite å frykte. Smilene gikk over til latter og gledesrop da de ble tilbudt øl fra Grenada. Min gebrokne forklaring på hvorfor vi seilte under gult flagg gikk rett hjem. Det hadde de full forståelse for. Og da de oppdaget at vi hadde tilbragt nesten fjorten dager var dette responsen:

«Hvilken dato er det i dag?»
«Den 23. november.»
«Hvilken dato dro de fra Grenada sa du?»
«Den 10. november.»
«Den 10. november?»
«Den 10. november.»
«Hahahahaha!»

Så da båtpapirer og pass var gått igjennom takket de for seg og dro. Ikke snakk om gebyrer eller andre ulumskheter. Kun smil og et ønske om god tur videre. Om vi hadde flaks eller om Venezuela har fått et ufortjent dårlig rykte er vanskelig å si. Vi storkoste oss uansett. Venezuela var himmelsk vakkert, og vi angrer ikke et sekund på at vi dro (det delte også opp en rimelig lang passasje fra Grenada til Bonaire). Leggene gikk smertefritt, Cathrine var gull å ha om ombord (spesielt fordi hun var så hyggelig a gitt!) og det hele står frem som et av høydepunktene gjennom reisen så langt.

Chavez er nok ikke «veeeery goood», men vi på Namaste er rimelig sikre på at den jevne venezuelaner er det. Hasta la vista!

The Namaste Book Corner

When I sit here on a boat in Spaanse Water, on an island called Curacau (most likely named after an Indian tribe who lived here long ago), once a part of the Netherlands Antilles, now an independent entity within the Netherlands, where the population is a mix of Dutchmen, South-Americans and the ancestors of black slaves, where the language alternate between Dutch, Spanish, English and Papiamento (a mix of Dutch, Spanish, English and old slave lingua – mighty strange), I am amazed by the vast and interesting history all these beautiful islands in the Caribbean have to offer.

On that note, I highly recommend this book: CARIBBEAN – A NOVEL by James A. Michener – a novel based on facts. You’ll meet historical persons such as Christopher Columbus, Sir Francis Drake, Captain Morgan (you know, the guy on the rum bottle), Horatio Nelson, Pauline Bonaparte (Napoleon’s sister who got sent to Haiti because she kept sleeping around with married men in Paris), Fidel Castro and many more… Piracy, slavery, colonialism, riots, rastafari, murder, and of course love beyond boundaries, make this a fierce novel to remember!

If you’ve ever traveled or planning to travel in the Caribbean, this book will help you to understand and appreciate the diversity and grandness of this part of the world once known as «The Spanish Lake»…

Read it! You won´t regret it 🙂

– Adjunkt Lund (once a teacher always a teacher)

Hvorfor denne plutselige trangen til å skrive på engelsk spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Vi har møtt en hel del flotte mennesker som seiler i dette Karibiske farvann og jeg vil så gjerne at de som ikke leser norsk skal få med seg denne fabelaktige boken! Men fortvil ikke, det blir nok ingen vane her på bloggen.

IMG_0701

Adodiosos Grenada

Omsider fikk vi forlatt Grenada. Grenada er fint, ingen tvil om det. Vi ankom Grenada med en del problemer. Revnet storseil og fokke. En motor som ikke gikk opp på riktig turtall og en propell som var løs. Alt dette ville vi ha i orden før vi startet på den neste delen av reisen; seilaset gjennom Venezuela.

Som på alle andre karibiske øyer er tidsbegrepet noe forskjellig fra hjemme i Norge. Får man et løfte om at en del skal komme i morgen, må du regne med at det tar minst to uker. Snakker du med en seilmaker som sier han skal komme til båten om 15 minutter, kommer han hvertfall ikke før om 2-3dager. Blant seilere ble tidsbegrepet på øya omtalt som «GMT» – Grenada Maybe Time.
I løpet av den måneden vi ventet på delene fra Svergie til våre elskverdige Volvo Penta-motorer, rakk vi å få med oss noen lokale fester og drikke et par øl (og litt rom). Vi har møtt mange herlige mennesker.
Fram til Grenada har vi hatt mest med pensjonister å gjøre. Ja, det er de som har fritid og penger til å surre rundt i Karibia uten mål og mening… MEN… på Grenada var det annerledes.

Vi møtte norske Jørgen fra Son, som seiler Morning Star sammen med crewet sitt. Jørgen jobber normalt på større båter i Middelhavet, men seiler sin egen båt når han har tid. Se hjemmesiden hans www.emmerik.no

Her har Jørgen (el capitano) pyntet seg med sperrebånd han fikk låne i marinaen til en halloweenfest.

Her har Jørgen (el capitano) pyntet seg med sperrebånd han fikk låne i marinaen til en halloweenfest.

Crewet hans består av en svensk/fransk kille som heter Joakim. Han jobber med arkitektstudiet sitt i Frankrike, en svenske ved navn Erik som jobber som maskinist på større båter og New Zealenderen Steven som har vært i India det siste året og drevet med paragliding.

Crewet på Morning Star

Crewet på Morning Star

Erik og Joakim med halloweenkostyme caribbean-style.

Erik og Joakim med halloweenkostyme caribbean-style.

Joakim med en kjempe-languster tatt under fridykking.

Joakim med en kjempe-languster tatt under fridykking.

El capitano med velfortjent pust i bakken.

El capitano med velfortjent pust i bakken.

Da vi seilet forbi Morning Star på vei til Blanquilla svarte de med å dra ned buksa. Voksent.

Da vi seilet forbi Morning Star (ja, båten vår er mye raskere;) ) på vei til Blanquilla svarte de med å dra ned buksa. Voksent.

Joakim

Joakim

Steven syr på Morning Star

Steven syr på Morning Star

Vi har også blitt kjent med svensk-norske Kid (halvt harstadværing = høyt temperament og nordnorsk bannekultur som blandes inn i en myk overgang fra svensk) som jobber offshore utenfor Australia og seiler Lady Lostris når han har tid. Vi jobber med å overtale Kid til å bli med over Stillehavet, og jeg føler at vi har han på god glid.

Kid drikker morgenkaffen på Lady Lostris.

Kid drikker morgenkaffen på Lady Lostris.

Lokale Kahmala som vi møtte på utestedet, Bananas. Eller… det var kanskje Trond som møtte hun først. Vi hang mye med Kahmala og høstet av hennes lokalkunnskaper om mat, fine strender og andre ting vi måtte oppleve på øyen.

Trond utkledd som kaptein, Kamala utkledd som "angry bird".

Trond utkledd som kaptein, Kamala utkledd som «angry bird».

David fra UK som bor i sin 28fots trebåt fra 1969. Han seilet båten sammen kjæresten sin fra Bournemouth. Hun dro hjem igjen til England da hun skjønte at denne type liv ikke passet henne. Da jeg spurte David om han hadde vurdert å bli med kjæresten hjem så han bare dumt på meg; «My boat is here. I have to stay with my boat.» Han er glad i båten sin. Dinghyen hans er enda bedre, med en motor som heter Sea-go produsert i 1964 med 1,5hk.

Kid og David sammen motoren Sea-Go.

David

David var en kaptein av høy rang med utdanning fra det britiske forsvaret. Likevel beskjeden i sin framtoning og lite selvhøytydelig. David var en fin fyr. Her som 16åring.

Italienske Giorgio som jobbet med design og fashion, men mislikte bransjen og ble crew på en 60 fots Swan istedet.

Giorgio på en Swan

Giorgio på en Swan

Sørafrikaneren Jamie som jobber som maskinist på yachten «Stop The Press».

Norske Cathrine som var på ferie og bestemte seg for å seile med oss i 3uker gjennom Venezuela.

Takk for et veldig hyggelig følge, Cathrine

Takk for et veldig hyggelig følge, Cathrine

Det svenske paret Gustav og Anna som jobber på diverse båter i Grenada og passet på hundene Chester og Shoubie.

Anna er glad etter å ha overlevd hoppet fra det 10meter høye vannfallet.

Anna er glad etter å ha overlevd hoppet fra det 10meter høye vannfallet.

Sjørøveren Gustav. De lokale barna var veldig interessert i sjørøversverdet hans.

Sjørøveren Gustav. De lokale barna var veldig interessert i sjørøversverdet hans.

Etter en måneds lang ventetid fikk vi alt på plass. Motoren som ikke gikk opp på riktig turtall var et mysterium lenge, til vi fikk tips om å åpne eksosalbuen hvor kjølevann og eksos blandes etter eksosmanifolden. Den så slik ut:

Eksosalbue som var så godt som tett.

Eksosalbue som var så godt som tett.

Det som skal inn i en motor (luft og diesel) må også få plass til å komme ut. Det blir vansklig når rømningsveien har blitt 70% smalere pga hindringer som karbonavleiringer og rust.

Avreisen mot Venezuela skjedde akkurat 27dager etter ankomst Grenada. Det var egentlig ganske greit, for da kunne vi få følge av Morning Star som skulle i samme retning. Som mange sikkert har fått med seg er det ganske kaotiske tilstander i Venezuela for tiden. Kriminalitet, korrupsjon og piratvirksomhet er dessverre en del av hverdagen. Mer om reisen gjennom Venezuela i neste post…..
Sjalabais.

Docking Curacao

Har ligget på en herlig plass i Curacuo noen dager. Manageren av Cabana Beach (http://www.cabanabeachcuracao.com) har vært så snill å la oss ligge her gratis i noen dager. Litt annen tilværelse enn de folketomme øyene utenfor Venezuela, men det er godt i blant det også. Heldigvis kommer vi unna de stappfulle ankerplassene som alle andre seilere her må betale dyrt for. Suckers. 🙂 Image