Over det karibiske hav!

Som nevnt tidligere  bloggen har vi buddyboatet med Morning star fra Grenada til Curacao. Morning star skulle vestover til Columbia, men endring I planene førte til at Jørgen bestemte seg for at han skulle seile Morning Star opp til British Virgin Island.
Jeg bestemte meg for å bli med og hjelpe Jørgen med “svippturen” på 370 nautiske mil over det karibiske hav. (Moss – hirtshalls tur retur to ganger)

Mandag ettermiddag seilte vi ut fra Curacao. Vi var begge spente på hviken kurs vi ville få da vi rundet østspissen av Curacao. Vi visste det var nord i vinden som i verste fall ville blåse oss helt vest til Haiti. Kursen ble god og humøret steg, “a walk in the park” tenkte vi. Det ble mørkt og det blåste mer og mer. To rev i seilet og et lite tørkle til fokke. Utover natten slo det og dro I båten. Jeg ble umiddelbart uggen når jeg gikk salongen – Jeg tenkte til meg selv; var det virkelig så ukomfortabelt og seile enskrogsbåt?
På natten våknet jeg av en kalddusj med vann på langbenken i salongen, Jørgen ropte fra cockpit. En bølge hadde slått over dekket og inn i cockpiten på Morning star. Uvannt første gangen, men det tok ikke lang tid før vi erfarte at idet båten skled en halvmeter ned bølgen kom det en real dusj like etterpå, det var bare og huke seg sammen.
Neste morgen etter det var blitt lyst krabbet jeg ut i cockpiten. Jørgen satt på roret; “sjekk de fjellene der ute a Trond”. Jeg gløttet over ripa og så bølger som jeg syntes var betenkelig høye. Jeg forstod nå hvorfor det hadde rugget så fælt i båten gjennom natten og hvorfor jeg hadde vært I dårlig form hele natta.

imageMorning star klatrer fjell
Jørgen var heller ikke i toppform, vi skjønte begge at vi fikk forsøke holde sjøsyken sjakk. Det var ikke mulig og oppholde seg inne I båten, brødskiver ble smurt med godt teamwork i cockpit. Når vi ble dårlige av å smøre brødskiver i cockpit skjønte vi at det ikke ble noen gourmetmiddager de nærmeste dagene. Før den tredje natten klarte vi å koke noen hermetiserte pølser på tekanna, etter måltidet satt både jeg og jørgen og gulpet. Humøret var upåklagelig til tross, det som reddet Jørgens humør var hver gang han inspiserte kjølsvinet og konstaterte at det ikke var vann I båten. “Trooond, det er tørt I kjølsvinet.”
imageJørgen småsliten, men blid etter nattens strabaser.
Det hamret og slo I nesten tre døgn, men Morning star klatret fjellen og sto imot hav og vind, dog med noen skavanker. Spesielt likte jeg godt at vannet fra krana smakte mer og mer salt etterhvert som timene gikk.
imageHold fast!

Etter 4 døgn og 14 timer på sjøen docket vi endelig båten i Salinas. Det siste døgnet hadde vi brukt i Mona passasjen med å krysse opp de 50 nautiske milene vi hadde blåst vest av kursen mot Puerto Rico.
Da vi skulle sjekke inn i Salinas var ikke US Homeland security imponert – Port of entry var i Ponce, 20 nautiske vest for det vi akkurat hadde krysset opp. Det eneste alternativet vi hadde for ikke og tape dyrebar høyde var og måke på ytterligere 70 nautiske øst til øya Culebra øst av Puerto Rico. Det føltes jævlig etter en time i land og gå løs på 70 nye mil etter 5 dager på sjøen – Det var bare og bite det i seg.  Været hadde jo tross alt roet seg.
imageDet ble desverre en litt for kort visitt i Salinas

Vi satt på nytt kursen og gikk inn i den sjette natten. Utpå kvelden hørte jeg en bekymret Jørgen rope ned at vi  ble forfulgt av en båt. Jeg gløttet ut og så en liten trebåt med påhenger 100 meter bak oss. Båten holdt samme kurs og fart som Morning star. Vi løp ned i salongen og fikk gjemt unna litt verdisaker. Vi var forberedt på det verste. Et minutt senere var vi på plass i cockpit. Båten var nå 30 meter rett bak oss. Ingen hilste. Vi stirret på de to i båten og de stirret på oss. Etter 20 sekunders “stillingskrig” brøt båten heldigvis av og kjørte full fart inn mot land.

2 timer senere var det jeg som fikk meg en overaskelse – Jeg ante fred og ingen fare på roret da det plutselig blinket blålys ti meter babord av båten. Vi ble boardet av US. Coast guard, også de mørklagte i ribben sin. De var veldig interessert i septiktanken på båten. De likte heller ikke at frontlanternenene ikke virket. Frontlanternene hadde jo vært mer under vann enn over de første døgnene av
seilaset. Etter litt “show of force” på dekk satte de seg i ribben og lot oss seile videre.
imageJørgen mente det var bad seamanship og bruke øreklokker på vakt.
16. des klokken 0300 Ankret vi opp utenfor øya culebra . Etter nærmere 6 dager på sjøen sov vi godt den natta. Dagen etter var vi ømme i kroppen. Jeg var gul og blå diverse plasser på kroppen og Jørgen sitt kne hadde låst seg slik at han så ut som en sjørøver med trebein.

Det positive er at vi nå bare er 16 nautiske fra st. Thomas. Det skal bli godt og slappe av på jomfruøyene en periode nå. Til slutt vil vi rette en stor takk til «vindjonas» som styrte oss over havet. Turen ville vært veldig slitsom uten vindroret.

Ps. Det er faktisk ganske kaldt her i nord så dere på Namaste får nyte varmen 😉

2 responses

  1. Dette høres jo ut som rene lystseilaset! 🙂 Er ferskvannstanken til Jørgen lekk? Godt å høre at du også har fått testet sjøsjuken. 😉
    Vi kom til Aruba i natt. Hadde en gjennomsnittsfart på 8,4knop med maksfart 12,6knop. Det gikk unna! Vi nyter varmen. Nyt «kulden» så lenge du kan. 🙂 I morgen henter vi de nye kitene og skaffer oss en leiebil. Nå skarre kites!
    Ship o´hoi!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s