Oppdateringer fra Stillehavet

Hei folkens, Oda her!

Namaste har nå begynt den lange overfarten over Stillehavet. Det kommer til å være lite internett, så vi vil nok ikke høre så mye fra godgjengen fremover. Men fortvil ikke, vi har avtalt at jeg skal motta jevnlige rapporter med koordinater via satelittelefon, som vil bli lagt ut fortløpende i dette blogginnlegget. Så vet vi ihvertfall cirka hvor de befinner seg. Trykk på lenkene under meldingene for å se tilbakelagt distanse og nåværende posisjon.

Onsdag 27. februar

«avreise panama kl. 1800 koord. 08.54520,07930969 alt bra paa namaste»

Trykk her for å se posisjon

Torsdag 28. februar

«24 t kord 06.49253,080.28821 alt vel, lite fisk men mange delfiner.»

Trykk her for å se posisjon

Fredag 1. mars

«48t k. 05.02216,081.37657 alt vel. lite vind, mye motor.»

Trykk her for å se posisjon

Søndag 3. mars

«96t k. 02.25918, 085.13163 alt bra ombord paa namaste. spist bratwurst til middag.»

Trykk her for å se posisjon

Mandag 4. mars

«120t k. 00.58774,087.15410 endelig vind, vi fosser frem mot galapagos. fersk tunfisk og salat til middag.»

Trykk her for aa se posisjon

Tirsdag 5. mars

«6 dager og 4t. 0.54,089.37 Fremme pa Galapagos! Har krysset ekvator. Horte jeg noen si ankerdram?

Trykk her for aa se posisjon

Lørdag 9. mars

«Dag1(24t). k. 01.57091Sor,091.18555Vest. Seilt endel sor for aa faa vestlig vind paa ca 2grader sor.»

Trykk her for å se posisjon

Søndag 10. mars

«Dag2 k.02.01630,093.31068. Varierende vind, haper pa litt mer. Bra fiske, i dag skal vi prove tunataco. Send oss gjerne mail el sms.»

Trykk her for å se posisjon

Mandag 11. mars

«Dag 3 k.02.18884,095.35768 Har fatt oppd vaermeld fra sveen senior og seiler derfor mer sor i jakt paa stabil vind. Alt bra ellers, saa hval i gaar forresten.»

Trykk her for aa se posisjon

Tirsdag 12. mars

«Dag 4 k.03.28920,097.08445 Fortsatt lite vind og vi jobber oss sorover. Harry Hole, game of thrones og kontiki bokene holder oss med underholdning.»

Trykk her for aa se posisjon

Onsdag 13. mars

«Dag5 k.05.06166,098.17000. Fortsatt lite vind, overskyet og litt regn. Vi haaper paa stabil vind snart. Pia rapporterer at d er mye flygefisk.»

Trykk her for å se posisjon

Torsdag 14. mars

«Dag6 k.06.16820,100.18281 Endelig vind, Namaste suser avgaarde. Takk til Sveen senior for oppd paa vaeret.»

Trykk her for å se posisjon

Søndag 17. mars

Har ikke mottatt oppdatering fra Namaste siden torsdag, trolig grunnet feil på linja mellom Stillehavet og meg. Ringte dem nå og alt er bra, de har god vind og durer av gårde. Fikk også oppgitt koordinater:

Trykk her for å se posisjon

Mandag 18. mars

«Dag10 k.08.07340,109.26300 Nydelig vaer og god vind. D skal feires m boller.»

Trykk her for aa se posisjon

Tirsdag 19. mars

«Dag11 k.08.15663,112.09710 I lopet av noen timer vil vi vaere halvveis, vi har nydelig vaer og god seilvind»

Trykk her for aa se posisjon

Onsdag 20. mars

«Dag12 k.08.33320,114.4460 Nydelig vaer. Blitt passert av en storre seilbat i dag. Are og Pia fikk besok av flyvefisk paa lugaren i natt.»

Trykk her for å se posisjon

Torsdag 21. mars

«Dag13 K.08.48600,117.23000 Storseilskjote royk i natt men d lot seg rep.»

Trykk her for å se posisjon

Fredag 22. mars

«Dag14 k.09.06600,120.11111 Genakerfestet royk i natt, vi seiler med fokke inntil vi faar rep det.»

Trykk her for å se posisjon

Lørdag 23. mars

«Dag15 k.09.04300,122.59400 Genakerfeste er ordnet. Noe mer bolger i siste dogn siden d har blast litt mer»

Trykk her for å se posisjon

Søndag 24. mars

«Dag16 k.09.26500,125.41100 Seiler platt lens med sjo bakfra. Gleder oss til aa se land igjen»

Trykk her for å se posisjon

Mandag 25. mars

«Dag17 k.09.35520,128.12740 bra seilvind, fortsatt endel sjo. forhaapentligvis fremme om 4 dogn.»

Trykk her for aa se posisjon

Tirsdag 26. mars

«Dag18 k.0943500,130.48000 Begynner aa bli late paa sjoen, trenger land. Trond er tom for snickers holder suget nede med nutella.»

Trykk her for aa se posisjon

Onsdag 27. mars

«Dag19 k.09.53000,133.257000 Kun 10pros igjen av pasasjen, vi lukter land. Takk til Anders for paaskeoppd fra Norge.»

Trykk her for å se posisjon

Torsdag 28. mars

«Dag20 k.09.50745,136.05771 Baat vaskes og ryddes foer ankomst fatu hiva i morgen. Vi trenger hint av Trine paa gaaten hun sendte.»

Trykk her for å se posisjon

Fredag 29. mars

«Dag21 +5t k.10.27900,138.40100 Vi er fremme! Fatu Hiva ruver majestetisk med sin frodige natur. Endelig litt land under bena og mulighet til aa rore paa seg.»

Trykk her for å se posisjon

Mandag 8. april

«Hei! k.016.37604S,143.34293W. Vi er fremme paa Makemo etter 485 Nm seiling fra Hiva Oa. Utrolig vakkert og 40m sikt i vannet. Herlig!»

Trykk her for å se posisjon

Fredag 12. april

«Katiu k.16.23580S,144.19286W. Dykk med hai, og manuvrering blant koraller med baten. Vi lurer fryktelig pa om Trond lever siden han ikke har gitt lyd fra seg.»

Trykk her for aa se posisjon

Onsdag 17. april

«Namaste er naa paa den vakre atollen Fakarava hvor dykking og snorkling med haier har blitt en dagligdags greie. I morgen setter vi kurs mot Toau hvor Mikki og Kelly skal feires i ekte hula hula stil :)»

Trykk her for å se posisjon

Fredag 19. april

«Vi er paa Toau. k.15.54660S,145.53775W. Forbereder oss til stor feiring av Mikki og Kelly i morgen. Pacific games staar paa planen.»

Trykk her for aa se posisjon

Torsdag 25. april

«k.17.30054S,149.49122 Fremme pa Moorea. Oystein har soleksem og Mikki er rod som en kokt hummer men begge gaar over fra faktor 20 til sololje i dag. Spennende»

Trykk her for å se posisjon

Lørdag 4. mai

«k.1629419S,151.45659W Vi er paa Bora Bora. Stor gratulasjon til Trine og Anders som er nygifte! Vi hadde ubudne gjester pa baten i natt, begge surfebrett ble stjaalet.»

Trykk her for å se posisjon

Mandag 13. mai

«k.18.51900S,159.48044W Aitutaki heter oya og vi er glade for a se land etter 4dager pa havet. Sotre muligheter for kiting i morgen.»

Trykk her for aa se posisjon

Fredag 24. mai

«k.20.000S,167.450W Beveridge reef er et rev midt ute i havet. Vi hviler her litt foer vi seiler videre til Niue. Har Catrine faatt mail fra oss? Hvis ikke kan du sende oss en sms saa vi faar nr ditt.»

Trykk her for å se posisjon

Tirsdag 28. mai

«19.03.243 S, 169.55.409 W Etter et d gn p havet har ankommet Niue. Cook kalte oya «Savage Island» fordi lokalbefolkningen var s uvennlige, han fikk ikke landkjenning en gang. Vi f r se om det fortsatt stemmer (computer says NO)»

Trykk her for å se posisjon

Neste destinasjon: San Blas, Panama

Viderebringer denne meldingen til familie og venner fra den tøffe gjengen på Namaste:

«Hei folkens,

Vi ville bare informere om at vi i dag (tirsdag 22.01.2013) reiser fra Santa Marta i Colombia med retning for San Blas øyene i Panama. Vi forventer å være uten nett i et par uker. Selve seilaset er 300 nautiske og vi forventer å bruke ca. 48 timer. «

Namaste, Namaste*

I skrivende stund sitter jeg (Oda) på flyet fra Grenada med en klump i halsen. Min tid på Namaste er over, og Helge bor nå alene i lugaren i styrbord baug.

Tiden ombord har vært et eventyr, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått lov til å være med så lenge. Det har vært tre måneder med varme, vannaktiviteter og utenomjordisk vakre steder. Vi har vært innom St. Kitts, Nevis, Guadeloupe, Martinique, St. Lucia, Mustique, Bequia, Tobago Cays, Mayreau, Union Island, Carriacou og Grenada. Alle øyene har hatt «paradispakka» med øde strender og palmer, men likevel har hver øy hatt sin egen spesielle stemning.

Da jeg mønstret på Namaste kunne jeg ingenting om båt. Men mannskapet har vært flinke til å lære bort, og det tok ikke lang tid før det grunnleggende var på plass. Jeg kan takke Namastecrewet for at jeg nå forstår ord som vinsj, kryssholt og windex, klarer å manøvrere en dinghy, og å slå knuter som halvstikk og pålestikk.

De siste tre månedene har også vært fulle av groviser, originale kroppslukter, spontane innfall og useriøse dager. Vi har hatt mye moro, og jeg er veldig misunnelig på de som etterhvert skal mønstre på. Dere kan blant annet glede dere til å oppleve

· Tidenes mest smittende latter, pluss et imponerende show i forskjellig vannsport av den stødige og driftige Kaptein Are,
· Jungelhyl med stor innlevelse fra «troubleguide» Trond, som dessuten har gode pedagogiske ferdigheter og gir lærerrike lynkurs i alt fra båtmanøvrering til ernæring,
· Kreative innslag i form av moderne dans av storsjarmøren Helge, og å se hvordan han blir bestevenn med lokalbefolkningen på 1-2-3,
· Pias ekstreme konkurranseinstinkt, i tillegg til en sjelden kombinasjon av pondus og tilpasningsdyktighet – en vinneroppskrift når man skal tilbringe et år til sjøs med tre bestemte karer.

Dessverre kommer ikke nye tilreisende til å få oppleve «LoleLund versjon 2.0», Karoline, som mønstrer av om kort tid. Hun har spredd mye glede med tullete kommentarer når hun har stukket panna frem fra strikketøyet.

I tillegg til å få oppleve denne knallgjengen, kan dere også se frem til å sette seil på Namaste og nyte frihetsfølelsen på havet. Listen over fine øyeblikk er lang, og jeg savner allerede livet ombord.

Jeg ønsker hele gjengen hell og lykke og gode opplevelser på ferden videre. Tusen takk for meg.

* http://no.m.wikipedia.org/wiki/Namaste – fritt oversatt: «Jeg bøyer meg for deg, båten»

Cobraer og paradisbukter

Rodney Bay Marina i morgengry.

For tre timer siden gled Namaste gjennom kveldsmørket inn i Rodney Bay på St. Lucia. Og hvilken havn, hvilket folk, og ikke minst – hvilke dusjfasiliteter! Vi gleder oss stort til å våkne i morgen tidlig for å se om det er like flott her som vibbene forteller oss.

Vi har oppholdt oss på Martinique helt frem til i dag. Martinique er som tidligere nevnt en fransk øy, og jeg tror jeg har hele mannskapet i ryggen når jeg sier at franskmenn ikke virker som Karibias mest godlynte folkeslag. Et eksempel:

Planen var egentlig å dra fra Martinique mandag. Are hadde vært i kontakt med en lokal grafisk designer som skulle snekre sammen noen passende klistremerker for tildekking av lugarvinduene. Klistremerkemakeren skulle komme mandag formiddag for å tilpasse, og vi skulle seile av sted straks prosjektet var fullført. Mandag ble til tirsdag, som ble til onsdag, og når Are satt seg i en taxi i ens ærend for å hente klistremerkene som avtalt, hadde merkemakeren stukket til Guadeloupe. Ingen beskjed, og absolutt ingen ydmykhet ved den etterfølgende SMS-konfrontasjonen. Vi drar naturligvis ikke alle franskmenn over en kam, men de vi har truffet har en del å gå på i forhold til sine Karibiske naboer når det gjelder service og vennlighet.

Dagen før klistremerkedagen, altså i går, satt vi i Le Marin og vurderte våre muligheter. Trond reklamerte for en bukt rett oppi høgget som etter sigende kunne by på både en paradisstrand og øyas beste restaurant. På Namaste er det demokrati som er gjeldende styreform, og etter en avstemning ble det avgjort at hit skulle vi! Så vi hevet ankeret og dro av gårde med ungdommelige visjoner om en ettermiddag lekende på en kritthvit strand etterfulgt av en velsmakende treretters.

Are og Dingho på tur i Cap Chevalier

Etter å ha seilt langs øya og listet oss over en skummelt grunn lagune, var vi fremme i Tronds paradis. Ihvertfall i følge kartet. Men? Her var det jo ikke annet enn frodig og øde sumplandskap så langt øye kunne se. Vannet mante ikke til akkurat bading, til tross for 5 fots dybde, var bunnen umulig å skimte under det grønne grumsevannet. Etter nok en avstemning ble vi enige om å bli her til tross for skuffelsen. Det var jo litt koselig å ha en hel grønn bukt for oss selv, etter å ha ligget lenge nærmest vegg-i-vegg med ymse andre fartøy i Le Marin.

Men kvelden ble ikke helt fri for action. Da middagen var spist og mørket hadde falt på, skulle Are og Trond ut for å snorkle. Are, stolt som en hane, hadde funnet frem den splitter nye harpunen sin, og håpet å spidde en barrakuda eller to mens han snorklet. Mens vi andre satt og nøt kveldsroen, hoppet gutta opp i dinghy’n og satte av sted. Lyden fra dinghymotoren hadde så vidt begynt å minske i styrke, når en annet motorlyd begynte å dure i det fjerne. Lyden kom nærmere i takt som en sort prikk på himmelen etter hvert ble til et helikopter, som hadde kurs mot oss.

Helikopteret snirklet en runde rundt Namaste, og vi kunne konstatere at dette ikke akkurat var et p4-helikopter. Det så ut til å bli brukt til militære formål. Vi rakk å bli litt nervøse, før helikopteret flakset videre mot gutta i dinghy’en. Og der ble det en god stund. Etter å ha hengt i lufta over de stakkars gutta som satt og vinket uskyldig opp til skikkelsene med infrarødkikkerter, dro endelig helikopteret videre. Trond kunne senere opplyse at dette var et såkalt Cobra-helikopter. Vi vet fortsatt ikke hva de ville, og hendelsen har ikke fått noe etterspill. Men harpunen til Are ble ikke brukt den kvelden heller, gitt.

I dag våknet vi opp til nydelig vær, og bukta vi lå i viste seg å være ganske vakker. Vi hadde en idyllisk overfart hit til St. Lucia. Denne turen var også ganske begivenhetsrik, som Pia allerede har dokumentert godt. Havet skjenket oss en fyldig gærning av en fisk som Trond og Helge elegant vippet om bord, og like etter fikk gutta bryne seg på fiskesnøret som hadde kilt seg fast i styrbord motor.

Vel fremme på St. Lucia har vi lagt til kai og spist oss stappmette på dagens fangst. Det virker som denne marinaen holder høy standard, og jentene syns det er deilig å ha fri tilgang til dusj etter nesten to uker uten. Vi har store forhåpninger til denne øya, Lonely Planet-guiden lover i hvertfall heftige grillfester, store shopping malls, gode muligheter for strandliv og fine gåturer. Dette blir spennende!

Denne fattet interesse for oss der vi lå ensomme i Tronds paradisbukt

Wir lieben fliegen

I morges ble jeg omsorgsfullt vekket av rolig bølgeskvulp, lyden av Ares forsiktige rasling ved oppvaskkummen i byssa, og Helge som søvnig legger en arm over meg. Atmosfæren på Namaste kan best beskrives som total harmoni.

Denne harmonien står i grell kontrast til hva jeg opplevde på reisen ned hit, som er temaet for dette blogginnlegget.

Grytidlig 1. august kjørte mamma meg til Gardermoen. Selv om jeg har flydd lengre strekninger alene før, var jeg ganske nervøs. Jeg skulle mellomlande i Frankfurt og San Juan før jeg endelig skulle ankomme Nevis, der Helge skulle møte meg. Min største frykt var å bli stoppet av en aggressiv grensevakt i San Juan, da USA ikke akkurat har ord på seg for å ha en løssluppen immigrasjonskontroll. Men jeg hadde printet ut to eksemplarer av billetten til Nevis for å dokumentere at jeg skulle ut av landet og ikke trengte visa, og repetert for meg selv hvordan prosedyren hadde vært ved tidligere mellomlandinger I USA.

Jeg sjekket inn på Gardermoen, og den hyggelige mannen i skranken forsikret meg om at bagen min ville bli sendt helt frem til San Juan, og ga meg et såkalt “dobbelt boardingkort” – som jeg skulle boarde de to første flyene med.

I Frankfurt skulle det være 1 t og 55 min til neste flygning – rikelig med tid når jeg ikke trengte å hente bagasje og sjekke inn på nytt. Flyet mellom Oslo og Frankfurt var 15 minutter forsinket – men tidsmarginen var fortsatt god, og jeg gledet meg til å se hva taxfreen i Frankfurt hadde å by på. For å være på den sikre siden bestemte jeg meg for å lokalisere gaten før jeg gjorde noe annet. Jeg landet i terminal B, og fant fort ut at jeg skulle til terminal C. Frankfurt er en stor flyplass som kan skryte av mange korridormeter, og jeg gikk i 30 minutter før jeg kom fram.

Vel fremme ved gate C19 ser jeg at flyet mitt står annonsert på skjermen. Det sitter noen damer i skranken som ser ut til å slappe av. Ingen forsinkelser – alt er i sin skjønneste orden. Jeg puster lettet ut og skal til å snu for gyve løs på shoppingen, jeg vil jo få mest mulig ut av den halvtimen jeg har til disposisjon før boarding. Men man kan aldri være for sikker, tenker jeg, og går bort til en av damene for å få bekreftet at alt er OK med det stilige doble boardingkortet mitt.

“Good morning! I’m going to San Juan, and I got my boarding pass in Oslo. Is this OK?” spør jeg med et smil om munnen mens jeg legger frem boardingkortet mitt.
Damen titter olmt på meg som om jeg er hennes største fiende i livet, før hun ber om passet mitt også. Jeg gir henne det, hvorpå hun blar litt og sier gebrokkent:
“And your return ticket from San Juan?”
Jeg tar rolig frem billetten til Nevis og sier at jeg bare skal være i San Juan to timer før jeg flyr videre ut av USA.
“I don’t think that’s OK”, svarer damen, “you need a return ticket and an esta”.
“Hæ?” utbryter jeg, og kjenner panikken melde seg. Det var jo ikke her jeg hadde regnet med å få problemer. Jeg sier at Nevis er en del av staten St. Kitts and Nevis, og at i følge mine kilder holder det med en billett videre til et annet land. Kvinnemennesket bak skranken spør sidemannen, som rister usikkert på hodet. Hun tar så opp telefonen og veksler noen fraser på tysk. Deretter ser hun på meg og sier med nøytral stemme:
“I’m sorry, you will not be let in to San Juan by the immigration control with that ticket. You need a return ticket and an esta. But if you do not have it in 40 minutes, I can not let you board this plane”.

Jeg har alltid tenkt at jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde kaldt i stressende situasjoner, men ikke nå. Jeg var ganske sikker på at de tok feil, men hun var fast bestemt på å la meg bli igjen i Frankfurt. Klokka er 10:35. Boardingen stenger 11:15, flyet går 11:30.
“So where do I go, and what do I do?” spør jeg desperat.
Damen sier at jeg må gå til sikkerhetskontrollen og spørre en mann der om ESTA, og så oppsøke en Condor-skranke for å kjøpe en returbillett.
“But to be honest, I don’t think you will make it in time.”
Hun skal til å si noe mer, men jeg har allerede løpt. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er i relativt god form mens jeg spurter gjennom korridorene. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når jeg skimter sikkerhetskontrollen, og hopper på første mann i uniform.
“ESTA!?”
Han peker meg til en annen mann som står og hjelper to andre. Jeg løper bort og spør om å komme foran, men det viser seg at de skal på samme fly som meg. Klokka 10:50 er det endelig min tur. 25 minutter til deadline. De bruker 5 lange minutter på å skrive ut en ESTA, i mellomtiden praier jeg en annen uniformert mann for å spørre om hvor nærmeste billettskranke er. Han sier at det er ut av sikkerhetskontrollen og videre et stykke. Klokka 10:55 løper jeg ut av sikkerhetskontrollen og løper i to minutter uten å se noen skranke. Jeg har 18 minutter før jeg må være tilbake ved gaten, og jeg har fortsatt ingen returbillett. Jeg spør en ny mann, som vennlig svarer at billettskranken er i terminal B. Terminal B. Min karibiske drøm gruslegges i det jeg innser at jeg aldri i verden vil rekke det. Det tok meg en halvtime å gå fra terminal B tidligere. Nå hadde jeg 17 minutter på å løpe frem, kjøpe billett, løpe tilbake og passere sikkerhetskontrollen.

Så jeg kapitulerte, og snudde for å gå tilbake til gaten. Skulle de nekte meg inn på det flyet, skulle de i det minste se meg inn i øynene mens de gjorde det. Jeg passerte sikkerhetskontrollen og småjogget tilbake til gaten. Mens jeg jogget, fikk jeg en idé. Hva hvis jeg kjøper en billett fra mobilen min? Et nytt håp tente seg, og jeg la i femte gir. 10:10 var jeg fremme ved gaten, fem minutter før deadline. Boardingen var nå i full gang, og skranken var usynlig bak ivrige passasjerer I kø. Dette var ikke tiden for å være beskjeden, så jeg albuet meg frem til dama og ropte av full hals:
“Can I buy a return ticket on my cell phone and show you the ticket on it?”
Hun så på meg. Jeg så tilbake med øyne fulle av svette og tårer.
“Yes. But you don’t have enough time.”
“I want to try anyway, I have to get on that plane!”
“OK, but if you don’t have it in 10 minutes, the plane will leave wthout you”.

Jeg kobler på dataroamingen, og forbanner LG-telefonen min som var billig, men til gjengjeld veldig treg. Etter fire minutter får jeg åpnet en nettleser. Etter ti minutter pønsjer jeg inn kortnummeret mitt. Det er fortsatt noen igjen i boardingkøen.

Etter 13 minutter popper vinduet opp: Booking successful! Jeg skyter armene i været og jubler av glede, før jeg løper til gaten – det er kun en person foran meg i boardingkøen. Det er med stor triumf at jeg viser dama billetten min, og forsikrer henne om at jeg også kan fremvise denne billetten til immigrasjonskontrollen i San Juan.

Lykkelig setter jeg meg på flyet, og begynner å tenke. Det kunne da ikke være riktig at billetten til Nevis ikke holdt? Jeg sender en melding til Helge, som var enig med meg. Vi bestemmer oss for å ikke høre på Condor-dama, og vise immigrasjonskontrollen billetten til Nevis som planlagt.

Ett nytt problem melder seg, da flyet forlater Frankfurt 1 time og 15 minutter forsinket. Jeg skulle etter planen ha to timer i San Juan før neste fly gikk. 45 minutter er rett og slett ikke nok – i San Juan skulle bagasje hentes, immigrasjonskontroll passeres, jeg skulle ut i ankomsthallen, finne avgangshallen, sjekke inn og igjen gjennomgå sikkerhetskontroll.

16.08 lander jeg i San Juan. 17.10 går flyet til Nevis. Adrenalinet kicker inn igjen. Jeg vet at sjansen for å rekke det er mikroskopisk, men jeg løper det jeg er kvinne for. Jeg kommer før mine medpassasjerer til immigrasjonskontrollen, og er dritnervøs i det jeg nærmer meg skranken.

Jeg overrekker pass, ESTA og billett til Nevis.
“Where are you going?” spør mannen med varm stemme og glimt i øyet. Jeg får gode vibber her.
“I’m going to St. Kitts and Nevis. That is if I catch my flight, it leaves in 50 minutes”.
Han smiler beroligende og ber om fingeravtrykk. Så spør han om jeg skal på ferie, og etter et bekreftende svar, ber han meg løpe for å rekke flyet mitt. Return ticket, du liksom.

Bagasjen kom 16:35, flyet til Nevis går om 35 minutter. Baggasjetralle kostet dollar jeg ikke hadde, så med en ryggsekk, en veske og en bag på 23 kg på ryggen, humpet jeg ut i ankomsthallen. Her var det fullt kaos, og ingen skilt til check in. 25 minutter til avgang. Jeg løper etter magefølelsen og hiver meg over den første uniformerte mannen jeg finner. Han forteller at innsjekkingen er motsatt vei, og jeg humper tilbake. Klokka 16:55 ser jeg skiltet “Cape Air check in”. 15 minutter til avgang. De er sikkert ferdig med boardingen for lengst, men selv om jeg visste jeg var sjanseløs, beveget jeg meg så fort jeg kunne.

I innsjekkingsskranken presenterer jeg billett og pass og ser bønnfallende på mannen. Så skjer det et mirakel.

“OK” sier han besluttsomt, som om han hadde fått et kall. “We’ll fix this. Come with me”. Jeg er i ekstase mens han følger meg forbi den uendelig lange køen til sikkerhetssjekken. Etter et nikk til dama i sjefsstolen, dytter han meg inn helt foran. “OK, go through here and down the stairs. Then run straight ahead. Have a safe flight, miss.”

Eventyret endte heldigvis godt, og jeg fikk min prins i ankomsthallen på Nevis kl. 18:49.

Til dere som kommer senere: Ha ESTA i orden. Og ikke gi dere hvis Condor-personellet prøver seg på noe.

Helge hjalp meg med å skrive en følelsesladd mail til Condor for å kreve pengene tilbake for billetten jeg helt unødvendig måtte kjøpe i Frankfurt. Han slo sammen en ganske fiffig avslutning. Her kommer den, med ønske om en udramatisk reise til alle dere som snart flyr nedover!

“I hope no one else have to go through a similar experience, it ruined my traveling experience. Condor customer service always says: ”Wir lieben fliegen”. I hope that I will once again be able to enjoy flying with your airline again.”