Panama Kanalen – Shelter Bay Marina – Stillehavet

Tiden er kommet for en oppdatering, og ettersom vi nå har fått litt håndfast informasjon er det på høy tid å dele med dere. Vi ankom Shelter Bay Marina for omtrent 10 dager siden med kun en motor og et håp om at alt vi hadde bestilt på nettet skulle ligge å vente på oss. Det gjorde det selvfølgelig ikke. Volvo Penta forhandleren hadde kun bestilt halvparten av delene vi trengte til motoren og pakkene var fortsatt i transitt. Pakkene inneholdt elektroniske kart til Stillehavet, radar og satelittelefon. Etter en lang tur busstur til Panama City som ligger på stillehavskysten og en enda litt lengre taxitur til en tysk ‘Petter Smart’ ved navn Guido, hadde vi delene vi trengte for å få fikset motoren. Vi fikk løftet båten opp her i Shelter Bay og fikk 5 timer til å skru før vi måtte ned i vannet igjen – det ble hektisk. Kanskje litt for hektisk på slutten da vi måtte løpe rundt i marinaen og låne olje fordi vi hadde mye mindre olje på båten enn det vi trodde.

 

Vår tyske venn Guido med pornobart, rottehale, skinnjakke og en Yamasuki (bastardmerke?) motorsykkel lager i dette øyeblikk en brakett til radaren, så får vi bare håpe han har litt av sin tyske punktlighet igjen i seg siden vi skal dra om 8 timer. Ja, det stemmer, om 8 timer skal vi starte vår passasje igjennom Panama kanelen. Vi har med oss en svensk venn som skal hjelpe oss med linene siden vi trenger fire mann til det, i tillegg får vi med oss en lokal los fra kanalen. Første delen går altså i ettermiddag hvor vi går gjennom slusene på den atlantiske siden og opp til Gatun Lake som er vannreservoaret i midten av kanalen. Vi blir liggende i Gatun Lake til dagen etter og skal etter planen være på stillehavssiden klokken 14.00 på søndag.

 

Hva venter oss på andre siden? Jo, det er jo slik at vi har handlet en hel del matvarer og individuelle drikkevarer i forkant, så når vi kommer på andre siden vil det være kun spesielle matvarer vi ikke har fått tak som må kjøpes inn. Monteringen av radaren må også gjøres ferdig, men etter dette så venter seilaset mot Galapagos. Dette er en passasje som er kjent for lite vind, vi har derfor med oss 140 liter ekstra diesel på kanner og er forberedt på å bruke endel motor på den 900 Nm lange passasjen. Kort  fortalt så ser vi for oss at vi bruker omtrent 6 dager til Galapagos, deretter bruker vi i underkant av en uke der før vi legger ut på den alt for lange passasjen til Marquesas som er omtrent 3000 Nm og som vi tror kommer til å ta rundt 21 dager. Vi gru-gleder oss til den neste måneden, med det mener vi at det skal bli så utrolig spennende å komme ut i Stillehavet, men samtidig så er det ikke så gøy å seile at vi ser frem til 3 uker på sjøen av gangen.

IMG_8788Are epoxybehandler de nye propellene våre.

Nytt år nye destinasjoner

Jul på båten ble faktisk ganske så hyggelig. Jo selvfølgelig savnet vi mor sin mat og familiær hygge, men vi fant lykke i kiting og julemat a la Namaste. Kiting var akkurat det vi drev med 1.juledag når våre gjester Dan, Kelly, Jo Annar og Marta kom på besøk. Vi hadde selvfølgelig planlagt å hente de på flyplassen og tilby de en kald øl på brygga, problemet var bare at de kom et døgn for tidlig. I alle fall i mitt og Are sitt hode, vi får nesten bare skylde på at tidsbegrepet blir noe annerledes når man lever ombord på Namaste.

Gjengen har heldigvis godt næringsvett og slo seg ned på en av beste strandbarene på Aruba, Moombaa beach bar. Etter bare 17 anrop og 5 timer fikk de kontakt med oss og fra det tidspunktet og i 14 dager fremover har det vært en utrolig god stemning på båten. Kelly har med sine irske aner klart å lære mannskapet å drikke som ekte pirater. Dan har lært bort kortspill som han mestret til det fulle på casinoet…. Let’s go! Jo Annar har lært bort en ekte cowboydans og ikke minst hvordan man tar cowboystrekker til langt utpå dagen. Marta har med sin friske sangstemme sunget oss til sengs med de rareste sanger og kvikket oss opp med de groveste vitser.

Det har rett og slett vært noen magiske uker på en øy som er helt midt på treet. For ja vi har rukket å se oss rundt på øya også. Turistattraksjoner som steiner i formasjon og en naturlig steinbro som nå er falt ned forbløffet oss mindre. Det Aruba faktisk har er lange strender, masse turister, kitemuligheter, svære hoteller og en haug med restauranter.

Restauranter var ikke det første som stod i hodet på Are og meg, for med seg hadde disse norske nissene med seg nesten 20 kilo med norsk lykke. Herlig overlevert i striesekk av Dan og Kelly med Jo Annar på alle fire som reinsdyr. Jeg nevner i fleng; kaviar, leverpostei, makrell i tomat, knekkebrød, gjøviklefse, totenkringle, surkål, røkt laks og en spansk chorizo pølse fra Eivind(Dans far) pluss en masse masse mer. Eivind er en pølsekjenner og foruten chorizo pølser anbefaler han på det sterkeste Mannstad pølser, og er det noe Borgersen gutta kan så er det billakk, pølser og kniv.

Vi har foruten turistattraksjoner benyttet tiden til dykking, kiting, bading, nyttårsfeiring og seiling. Aruba byr nemlig på gode vindforhold, noen ganger veldig mye vind. Siste dagen skulle vi seile ned til hovedstaden når plutselig en grå regnværssky slo inn over båten med godt over 40 knops vind. Vi hadde heldigvis rev i seilene og etter noen minutter med «knockdown» fikk vi alt av seil ned og båten opp mot vinden, aldri moro med slike overraskelser, men erfaring rikere er vi i alle fall. Til våre Venezuelanske lesere; om dere ser en oransj livbøye komme inn mot land de nærmeste dagene så tilhører den oss.

Gutta var imponert over hvor mye det plutselig kunne blåse på kort tid og alle fikk tid til å gjenfortelle sine to minutter i krig mot været. Jentene var mer imponert over gull og diamanter i salongen. Det kom dog ikke med vinden men ut av Dan sin klamme lomme kvelden før. Etter en romantisk middag på pier’en gikk Dan og Kelly tur på stranden i måneskinnet. Tolv år med kjærlighet skal nå feires med bryllup og fest, vi gleder oss!!!

Gjengen er nå tilbake i Norge og mannskapet på Namaste er komplett igjen. Dessilator(red.adm Watermaker) er innstallert(mer info kommer) og vi venter nå bare på at vinden skal roe seg litt før vi seiler inn i beryktet område. Beryktet for mye vær er strekningen på topp 5 listen til mange jordomseilere over de verste strekningene. Vi tar våre forhåndsregler og drar sannsynligvis i morgen(lørdag) mot Colombia.

Godt nytt år da folkens!

Are in action

Are in action

Aruba var i følge en artikkel i Aftenposten den øya i Karibien med mest stabilt vær. We beg to differ.

Aruba var i følge en artikkel i Aftenposten den øya i Karibien med mest stabilt vær. We beg to differ.

Jo Annar ville ta med denne båtgrillen hjem til Norge. Marta vaska i en time. Deretter ombestemte Jo Annar seg...

Jo Annar ville ta med denne båtgrillen hjem til Norge. Marta vaska i en time. Deretter ombestemte Jo Annar seg…

Jo Ananas

Jo Ananas

Helan og Halvan

Helan og Halvan

Kiteskrøneri.

Kiteskrøneri.

P1020730

Det skal ikke stå på utstyret.

P1020745

GRATULERER!

Dans siste Polar på en stund...

Dans siste Polar på en stund…

For en gjeng! Takk for besøket :)

For en gjeng! Takk for besøket 🙂

Det er mye som skal gjøres

Det har lenge vært bestemt ombord på båten at vi trenger å få heiset opp Namaste før vi drar ut gjennom Panamakanalen. Da vi fikk muligheten til å få heiset båten her på Curacao var det ikke noe å tenke på. Det er endel forfallende arbeid som skal gjøres, hvor de største oppgavene er bytte av bunnstoff, bytte olje på seildrev, bytte sinkanoder, og polere skroget. Vi heiset båten på mandag og har allerede rukket å kommet oss et godt stykke gjennom arbeidslisten, og godt er det! Fredag skal nemlig den avanserte hengeren som på magisk vis løfter båten opp med hydraulikk i både hue og ræva på service. Er vi ikke ute til fredag så blir vi her til januar…. Så koselig er det ikke her, men arbeidet går greit! Trond stakk forresten av når det brant som verst på dass. Han bistår Jørgen med å seile »Morning Star» tilbake til Virgin Islands. Forhåpentligvis kommer han hjem til båten med radar( RAdio Detection And Ranging, info til Trond) og satelittelefon i sekken, han er jo tross alt ikke helt uten arbeidsoppgaver han heller.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Curacau Marina – vårt hjem i noen dager)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Gammelt bunnstoff pusses av mens Are polerer)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Olje på seildrevet byttes og motorrommet skal vaskes)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Pia fikser biffen!)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Gardinene er allerde vasket, julekvelden skal ikke komme som en overraskelse på denne kjerringa.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Check, check, check….)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Ahh…. check)

Orkan sesongen er over!

1.November våknet jeg opp, smilte for meg selv og gikk opp i salongen. Are var allerede oppe og kunne by på en kopp kaffe. Jeg takket pent og sa gratulerer. »Gratulerer for hva?»
sier Are. For at hurricane sesongen er over sier jeg tilbake.

Nettopp det at vi har seilet i Karibia i hurricane sesongen har gjort at vi har fulgt været tett og tatt de nødvendige forhåndsregler. Vi har klart oss bra grunnet egen innsats og litt flaks, for ingen styrer været. Deilig er det uansett!

Fra Grenadinene til Grenada – de nada!

Solnedgang Mayreau

Fra dårlige vitser på Tobago Cays seilet vi videre til Mayreau. Det tok ikke stort mer enn 20 minutter så store seilaset var det ikke. På Mayreau var det en fantastisk liten bukt som man kunne ankre opp i, ingen slitsomme selgere som skal selge alt fra hummer og frukt til bildekk. En av gutta kom i prat med en lokal restauranteier som kalte seg selv «Black Boy» (er du den mørkeste i landsbyen så er du den mørkeste i landsbyen). Han kunne tilby oss hummermiddag for uslåelige 150 kr per hode. Alle var svært godt fornøyd med å spise seg knallmette på hummer og slukke tørsten med et par «Hairoun», som er det lokale ølet. Noen større utskeielser ble det ikke den kvelden siden vi ikke hadde noen kontanter igjen, og Mayreau ikke var av de øyene som kunne tilby minibank eller kortbruk. «Black Boy» avtalte å møte oss på neste øy, som var Union Island, for å få betalt for herremåltidet.

Oda på Union Island

Union Island skulle vise seg å være et veldig bra sted for å kite, Trond gikk til innkjøp av egen kite fra et lokalt vannsportsenter, dermed lå alt til rette for at gutta skulle mestre denne sporten også på vann. Foruten vannsport ble det tid til både såkalte toppturer og et par barbesøk. Videre fra Union Island går turen sørover mot Carriacou, en øy tilhørende Grenada. Vi ankret opp like utenfor Hillsborough, sjekket kjapt inn, og gjorde oss kjent i området. Som de fleste andre steder i Karibien skryter lokalbefolkningen av de fineste, mykeste eller hviteste sandstrendene. En times gange fra Hillborough fant vi Anse la Roche som er en av naturreservatene på øya. Dette var en av strendene hvor skilpadder la sine egg og det var derfor lagt til rette for at de skulle få være i fred. Stranden ligger et lite stykke utenfor allfarvei så det i seg selv hjelper jo endel.

Film-maker-Are

Foruten vakre strender som Anse la Roche og Sandy Island ble vi fryktelig fristet av en stor A4 plakat i svart/hvitt som kunne fortelle om kveldens BINGO med maks premie på 300 XCD, tilsvarende 660 kroner. Relativt sultne på andre inntrykk enn båten meldte vi oss kvinnesterke på – Oda, Pia, Karoline og Helg(e eller a?). Dette var selvfølgelig ingen vanlig bingo slik vi kjente til spillet bingo fra tidligere hvor målet er å få fem på rad, nei her var målet å bygge opp forskjellig bilder på brettet lignende østgående fly, sopp, krypdyr og lignende. Vi var rimelig urutinerte men spurte oss frem, og som de eneste ikke lokale på bingoen var det tydelig at vi trengte hjelp. Stemningen var anspent, trykket og til tider ufin når folk ropte ut hvilket nummer de ønsket seg, men det hele løsnet da bingoverten spilte karibiske hits fra youtube på storskjerm i pausene. Det ble dessverre ingen premier på oss, men en erfaring rikere var vi så absolutt. Dagen etter var det kino og vi var minst like klare, i det samme lokalet som bingoen, men filmen skulle vise seg å være blant noen av de dårligste som noen gang måtte ha vært laget i Hollywood. Skulle gjerne ha fortalt dere tittelen på filmen for å advare dere men valgte heller å fortrenge det hele og har derfor glemt tittelen. (Den het Babymakers, red. anm.)
Vi har kommet oss fra Carriacou til Grenada nå og ligger for tiden på Grenada Yacht Club, som forøvrig nok har hatt sin storhetstid (men er sjarmerende okke som) og venter på svar vedrørende mekanikerhjelp og muligheter for å få båten på land for å gjøre noe vedlikehold. Jeg legger ved noen bilder fra tidligere til slutt og avslutter hele innlegget med noen visdomsord fra Trond:
«Faen det ække no problem å eta MilkyWay te frokost, kalorier er kalorier.»

Minner fra Mustique

Minner fra Mustique

Link til Mr.Vegas sin musikkvideo på youtube, håper denne gir dere minst halvparten så mye glede som den gav alle i bingosalen! http://youtu.be/IPJAOWMRnpI

September er her…

Dagens middag sikret!Are sikrer dagens middag.

*
*
*
KjøleskapVarmt og trangt når kjøleskapspumpen skal byttes ut. Arbeidet må selvfølgelig utføres i kjent stil, en skrur mens to andre forteller vitser og kommenterer kroppslukt.
*
*
*
LundSøstrene Lund er lolete. Forklaring av ordet lol til Skaftnes senior: http://no.wikipedia.org/wiki/LOL
*
*
*
Panna Lund er lolete. Skaftnes senior, se link over.

*
*
*
En nydelig utsikt ble belønningen. Vann anbefales medbrakt av unge lovende Wean.
*
*
*
Oda hever stemningen på båten med hjemmelaget BBC. Oppskrift: Bailey’s (en stor dash), banan (most sådan), Cocosnøttsaft (en litt større dash), knust is og en coctailbær på toppen!
*
*
*
Advarsel, kan være skummelt avhengighetsskapende!

We’re coming aboard!

We’re coming aboard!

Det er lørdag morgen og vi ligger i Simpson Bay på St.Maarten. Siden motoren fusket litt på vei over hit fra Virgin Gorda har vi jobbet med å feilsøke og bytte dieselfilter på den ene motoren. Det ble litt dieselsøl siden Are mistet filteret i det han skulle ta det ut, og dette syntes i det regnbuefargete vannet rundt båten. Ellers er det som vanlig når vi ligger i ro; vi gjør forefallende arbeid på båten, som å vaske klær. Båten kan dermed til tider se ut som en sigøynerleir i full oppblomstring (jeg skjønner at de fleste av skjønner denne metaforen på bakgrunn av nyhetene vi leser i de norske nettavisene).
Mens Are rydder bort verktøyet kommer det en hurtiggående RIB(Rigid Inflatable Boat) imot båten vår. Det skal sies at vanlig skikk er å spørre om tillatelse til å komme ombord, men ikke disse gutta. Gutta som hopper ombord er utstyrt med militærstøvler og pistol i hyslter, St.Maarten Coast guard.

Coast guard: “What kind of chemicals are you guys using here?”

Are lukter at det kan by på problemer om han forklarer at vi sølte litt diesel på ripa som vi vasket av med saltvann, så han endrer sin aksent fra norsk-engelsk til polsk-engelsk og drar opp en flaske med vaskemiddel.

Are: “No, No I’m only washy washy, No Chemicals sir!”
Coast guard: “You haven’t been spilling anything else?”
Are: “We spill? No, No!”
Coast guard: ”Passport, registration and immigration papers!”
Are: ”Of course sir!” ”Helge, finn frem de papirene a!”

Jeg finner frem pass og papirer på båten mens Are forklarer når vi ankom og hvor vi planlegger å dra videre. Mens sjefen av kystvakt gutta griller Are blir jeg beordret til å vise en av de andre soldatene rundt på båten. Flittig løfter han på madrasser, sjekker skap og skuffer. Det hele ender med at de skriver en rapport på at de har vært ombord og ønsker oss en fin tur videre. Det er i sånne situasjoner man er glad for at man har ting på stell.

Vårt opphold på St.Maarten nærmer seg snart slutten, og i morgen seiler vi videre til St.Barts. Turen vil deretter gå i retning St.Kitts og Nevis. Om kun få dager kommer Oda og Karoline som begge skal være med i overkant 3 måneder. De skal vi plukke opp på St.Kitts og Nevis. Vi gleder oss til å få noen jenter på båten nå, og jeg personlig gleder meg vel kanskje i overkant mye til å se Oda igjen. En måned er lenge sammen gutta når man er nyforelsket!

Hilsen fra gutta i Karibien!

Fruen får vind i seilene

På St.Croix marina lå hun, Namaste. Etter en grundig gjennomgang med tidligere eier og en dyktig ”innleid” skipper, som hadde seilet henne før, la vi ut på første seilas. Trond var kanskje aller ivrigst med å ratte og dra i fall og skjøter. Kursen ble satt mot St.Thomas, en seilas som tok mellom 4-5 timer. Frisk vind på 8-10 m/s i seilene og vi var i gang. Skipper Arne viste oss repene og forklarte hvordan plotter og instrumenter fungerte mens resten av mannskapet nøt sjøsprøyten i trampolinen foran.

På St.Thomas mønstret tidligere eier og skipper Arne av båten. Kommandoen var vår og vi fulgte gode råd og ankret opp ikke langt fra havnen i St.Thomas. Ikke lenge etter kom en lokal ”pirat” innom, Josh, han kjente til Namaste og hadde seilet henne tidligere. Han pekte oss i retningen av en lokal båtbutikk, og sa vi må få frem glansen i henne igjen. Han hadde rett, for hun trengte litt kjærlighet. En tur på det lokale supermarkedet gav oss krutt i kanonene til å sette i gang arbeidet. En kjapp tur på båtbutikken, CHING! 2500,- kroner fattigere, men med en hel del vaskemidler, polish, teakolje og reservedeler i skipssekken.

Vi flyttet oss til Honeymoon beach, et nydelig lite sted like ved St.Thomas,  hvor Heidi på stranden serverte noen herlige burgere. Vi brukte to fulle dager til å vaske, pusse og polere båten. Det gjenstår fortsatt en del arbeid, men det er mange dager å gjøre det på fremover.

På onsdag gikk turen innom enda en båtbutikk i Mangroove Bay. Deretter seilte vi videre til Redhook Bay for å fylle vann før vi tok den siste etappen, en times seilas over til Jost Van Dyke. Immigrasjonskontoret var stengt så vi overnattet i Great Harbor hvor vi så Josh ligge med FarFar II, en norsk båt som chartres ut. Han hadde med seg to norsk familier om bord på tur i Karibien. Gutta ble litt tørste da den billige rom’en kom på bordet til middag, som forresten var en nydelig Pasta a la Skaftnes. Litt reduserte i dag flyttet vi båten over til White Bay på Jost Van Dyke. En nydelig liten bukt med flere andre båter og ikke minst Soggy Dollar Bar. Soggy fordi man må vasse i land og dollarene blir våte på vei inn.

Internettforbindelser er begrenset her nede og derfor blir det tidvis perioder hvor vi ikke får lagt ut noe, men vi forsøker å benytte de anledningene vi har.

Stor hilsen fra Are, Trond, Anders og Helge