Over det karibiske hav!

Som nevnt tidligere  bloggen har vi buddyboatet med Morning star fra Grenada til Curacao. Morning star skulle vestover til Columbia, men endring I planene førte til at Jørgen bestemte seg for at han skulle seile Morning Star opp til British Virgin Island.
Jeg bestemte meg for å bli med og hjelpe Jørgen med “svippturen” på 370 nautiske mil over det karibiske hav. (Moss – hirtshalls tur retur to ganger)

Mandag ettermiddag seilte vi ut fra Curacao. Vi var begge spente på hviken kurs vi ville få da vi rundet østspissen av Curacao. Vi visste det var nord i vinden som i verste fall ville blåse oss helt vest til Haiti. Kursen ble god og humøret steg, “a walk in the park” tenkte vi. Det ble mørkt og det blåste mer og mer. To rev i seilet og et lite tørkle til fokke. Utover natten slo det og dro I båten. Jeg ble umiddelbart uggen når jeg gikk salongen – Jeg tenkte til meg selv; var det virkelig så ukomfortabelt og seile enskrogsbåt?
På natten våknet jeg av en kalddusj med vann på langbenken i salongen, Jørgen ropte fra cockpit. En bølge hadde slått over dekket og inn i cockpiten på Morning star. Uvannt første gangen, men det tok ikke lang tid før vi erfarte at idet båten skled en halvmeter ned bølgen kom det en real dusj like etterpå, det var bare og huke seg sammen.
Neste morgen etter det var blitt lyst krabbet jeg ut i cockpiten. Jørgen satt på roret; “sjekk de fjellene der ute a Trond”. Jeg gløttet over ripa og så bølger som jeg syntes var betenkelig høye. Jeg forstod nå hvorfor det hadde rugget så fælt i båten gjennom natten og hvorfor jeg hadde vært I dårlig form hele natta.

imageMorning star klatrer fjell
Jørgen var heller ikke i toppform, vi skjønte begge at vi fikk forsøke holde sjøsyken sjakk. Det var ikke mulig og oppholde seg inne I båten, brødskiver ble smurt med godt teamwork i cockpit. Når vi ble dårlige av å smøre brødskiver i cockpit skjønte vi at det ikke ble noen gourmetmiddager de nærmeste dagene. Før den tredje natten klarte vi å koke noen hermetiserte pølser på tekanna, etter måltidet satt både jeg og jørgen og gulpet. Humøret var upåklagelig til tross, det som reddet Jørgens humør var hver gang han inspiserte kjølsvinet og konstaterte at det ikke var vann I båten. “Trooond, det er tørt I kjølsvinet.”
imageJørgen småsliten, men blid etter nattens strabaser.
Det hamret og slo I nesten tre døgn, men Morning star klatret fjellen og sto imot hav og vind, dog med noen skavanker. Spesielt likte jeg godt at vannet fra krana smakte mer og mer salt etterhvert som timene gikk.
imageHold fast!

Etter 4 døgn og 14 timer på sjøen docket vi endelig båten i Salinas. Det siste døgnet hadde vi brukt i Mona passasjen med å krysse opp de 50 nautiske milene vi hadde blåst vest av kursen mot Puerto Rico.
Da vi skulle sjekke inn i Salinas var ikke US Homeland security imponert – Port of entry var i Ponce, 20 nautiske vest for det vi akkurat hadde krysset opp. Det eneste alternativet vi hadde for ikke og tape dyrebar høyde var og måke på ytterligere 70 nautiske øst til øya Culebra øst av Puerto Rico. Det føltes jævlig etter en time i land og gå løs på 70 nye mil etter 5 dager på sjøen – Det var bare og bite det i seg.  Været hadde jo tross alt roet seg.
imageDet ble desverre en litt for kort visitt i Salinas

Vi satt på nytt kursen og gikk inn i den sjette natten. Utpå kvelden hørte jeg en bekymret Jørgen rope ned at vi  ble forfulgt av en båt. Jeg gløttet ut og så en liten trebåt med påhenger 100 meter bak oss. Båten holdt samme kurs og fart som Morning star. Vi løp ned i salongen og fikk gjemt unna litt verdisaker. Vi var forberedt på det verste. Et minutt senere var vi på plass i cockpit. Båten var nå 30 meter rett bak oss. Ingen hilste. Vi stirret på de to i båten og de stirret på oss. Etter 20 sekunders “stillingskrig” brøt båten heldigvis av og kjørte full fart inn mot land.

2 timer senere var det jeg som fikk meg en overaskelse – Jeg ante fred og ingen fare på roret da det plutselig blinket blålys ti meter babord av båten. Vi ble boardet av US. Coast guard, også de mørklagte i ribben sin. De var veldig interessert i septiktanken på båten. De likte heller ikke at frontlanternenene ikke virket. Frontlanternene hadde jo vært mer under vann enn over de første døgnene av
seilaset. Etter litt “show of force” på dekk satte de seg i ribben og lot oss seile videre.
imageJørgen mente det var bad seamanship og bruke øreklokker på vakt.
16. des klokken 0300 Ankret vi opp utenfor øya culebra . Etter nærmere 6 dager på sjøen sov vi godt den natta. Dagen etter var vi ømme i kroppen. Jeg var gul og blå diverse plasser på kroppen og Jørgen sitt kne hadde låst seg slik at han så ut som en sjørøver med trebein.

Det positive er at vi nå bare er 16 nautiske fra st. Thomas. Det skal bli godt og slappe av på jomfruøyene en periode nå. Til slutt vil vi rette en stor takk til «vindjonas» som styrte oss over havet. Turen ville vært veldig slitsom uten vindroret.

Ps. Det er faktisk ganske kaldt her i nord så dere på Namaste får nyte varmen 😉

Port Zante Marina – St. Kitts

Truckey, Charles, Trond and Are

We arrived Port Zante Marina on St. Kitts after a couple of days laying on anchor outside the island of Statia. We have not yet docked Namaste for a longer period due to high prices around the Virgin Islands. At Port Zante we could stay docked for a longer period to an very affordable price.

Port Zante offered a lot of facilities:
– Water
– Electricity – Both 120V and 220V
– Clean and nice toilets and showers
– Port security
– Wifi

The showers were well appreciated since it had been a month since we had a proper shower.
The «dockmastah» «Truckey» and his assistent Charles greeted us at the marina. They’ve been very helpful and friendly during our entire stay.
We’ve had a lot of work to do on Namaste so it was nice to be docked and also have the opportunity to have access to water. We had to clean out our diesel tanks because algea had developed in it. We also had to patch up our dinghy wich was leak.
Our docking spot looked like a workshop for a couple of days, but we tried to have some order when the chartertourists came and left. I bet Charles are happy for that, as he seemed a bit stressed when his dock looked like a shipyard.
Since we’ve been here for a while now we have been so priviliged to get to know the guys around the Marina. Everybody tries to help each other the best way they can.

Port Zante have helped Namaste and her crew with following:

– Disposal of 130 litres of bad diesel
– Ice after finished chartertours.
– «Truckey» told us how to make «horny soup» of the remains of a fileted mahi-mahi.
– Charles took us out to taste local food, which was very well appreciated.
– «Chocolate» provided cold caribs from his charter cat.
– «Truckey» also learned us that «u have to rush slowly» and «Prepare for the worst and wish for the best».
– We also bought mahi-mahi from fisher «TriniMike» for a good price. Mahi-mahi is problably the best fish I’ve ever tasted on a barbeque.
– A lot of other things…..

We will recommend Port Zante Marina for sailors going down islands. It has been a fantastic experience for us.

Peace!

Ingen skam å snu

Vi våknet sent på formiddagen i Cane Garden bay! Det var en laber bris utenfor Tortola denne dagen. Vi så at vindretningen var fin for å krysse mot Anegada.
Kursen ble satt med full seilføring. Vinden var fin og rolig. Da vi rundet nordvestspissen av Tortola endret alt seg. Plutselig manglet Tortola som ga ly for vinden og vindhastigheten doblet seg.
Båten gjorde 10 knop og man kjente det var mye krefter i sving. Vi forberedte oss på og reve seilene. BOOOM – Et jævlig smell fra bommen som ingen forstod hvor kom fra. Etterhvert oppdaget Are at festet til blokka hadde slitt seg fra bommen.
Dette var en strek i regninga. Vi revet storseilet og gjorde 180 graders sving så vi kom oss tilbake med vinden for bare fokka. Vi skjønte at vi måtte ha deler til båten og ikke minst verktøy. Kursen ble derfor satt downwind til Sopers Hole hvor vi hadde vært noen dager tidligere og visste det var en forholdsvis stor marina. Da vi ankom Sopers Hole gikk det kjapt opp for oss at det var lørdag. Det var ikke mulig og få tak i noe som helst før mandag. Alt var stengt. Gode råd var nå dyre….
Det enkle er ofte det beste og vi gikk derfor etter lyden av verktøy… Like ved båten hørte vi en vinkelsliper som suste. Vi banket på med lua i hånden og ble møtt av en hyggelig og svært hjelpsom sør-afrikaner.
Shane hadde ansvaret for vedlikehold av 28 charter catamaraner, og vi skjønte med en gang at dette var mannen vi trengte. Vi viste frem de ødelagte delene og Shane fant frem nagler og verktøy.
Vi lærte fort at nagler på engelsk er «rivets» og at nagletang er «riveting tool»! Sistnevnte måtte vi hente i resepsjonen – Vi skulle bare spørre etter Big Daddy.
Jeg forklarte Shane at vi kom tilbake med verktøyet og betaling senere. Shane fortalte da at han var en billig mann! Han så helst at han fikk betalingen i Heineken.
Are poppet i vei! En halv time senere og 8 Heineken fattigere var bommen nesten som ny.
Etter en kjapp matbit og en titt i kartverket gikk turen til Norman Island som er sør for Tortola, ganske langt unna dit vi opprinnelig hadde tenkt oss…Det er ikke alltid like lett å forutse hvor man ender!

Image

Image

Little daddy (Are) med BIG DADDY!

Safety first!

Jeg har mange ganger tenkt på hva som vil være lurt å ha på seiltur. Spesielt når det blir litt rufsete og kravet til sikkerhet begynner å melde seg.

Når det gjelder redningsvest har jeg fundert litt på hva som kan være lurt og ikke fullt så lurt. Ved mann over bord har jeg tenkt at det er viktig at man har en et flyteplagg som holder en flytende, den må også blåse seg opp selv dersom man skulle være ute av stand til dette. Samtidig er det en fordel med reflekser og lys slik at de som skal plukke deg opp klarer å finne deg samt holde observasjon. Dette hindrer at øvrig mannskap ikke må over i en søksfase. Dersom mannskapet havner i et søk sier det seg selv at desperasjon fort vil bre seg i mannskapet. Tanken min var derfor og montere en ledlykt på en redningsvest som tente seg selv i kontakt med vann.

Det er av og til nødvendig og stroppe seg fast til båten når man skal ut av cockpit og reve seil etc. Det er mange ting som kan skje som gjør at man må utbedre ting. Som alle vet kan det være risiko knyttet til å bevege seg ut av cockpit i grov sjø. Derfor tenkte jeg at en vest som nærmest er en kombinert klatresele ville være topp. Dette kommer også godt med dersom man skal sikre seg ifm. arbeid i mast.

En kniv med serratert egg er også fint dersom man kjapt må kappe noe. Enten man setter seg fast i fiskesnøre (som kan være ille nok) eller enda verre i fall og skjøter. Til min store overaskelse fant jeg på XXL i dag en vest som jeg syntes så veldig bra ut. Den har innebyd lysstrobe på en 30 cm antenne som tennes i kontakt med vann. Den er også utstyrt med kraftig «loop» for påhekting av slynge, i tillegg til at vesten i seg selv er robust som en klatresele. Jeg monterte også en ekstra foldekniv på vesten til tross for at den kommer med en «nødkutter» for tau. Vesten var også forholdsvis billig sammenliknet med andre. 1900 kroner. Vesten er også utstyrt med sprayhood.

Se forøvrig bilde under og kommenter gjerne «riggen». Legg merke til den smarte antennelykten som vil lyse over hodehøyde når vesten er oppblåst. Et forbedringspotensialet jeg helt klart ser er å feste kniven i en gammeldags nøkkelholder slik at man kan bruke kniven uten å hekte denne av. Noen som vet hvor man får tak i slik gammeldags plastikkspiral?

Spinlock deckvest 5D
Spinlock deckvest 5D

Plan»legg»ing!

Når man skal ut og «erobre» verden ligger det i kortene at man må prøve å få litt oversikt over de farvannene man skal seile i. Det er store avstander som skal tilbakelegges. På turen vår vil det være sammenhengende legg på opptil 20 dager på «blåhavet». Man legger ikke ut på et slikt legg uten å ha forberedt seg på værmeldinger og sesong.

Heldigvis er det folk som har gjort dette før oss, og det finnes mye god litteratur. Vi har brukt boken World cruising routes, skrevet av Jimmy Cornell. I denne boken er det beskrevet tusen ruter på kloden. Vi har tatt utgangspunkt i vår grovskisse og lagt inn aktuelle ruter vi kan eller må bruke på turen vår.

Rutene blir forløpende lagt inn i google maps slik at man lettere får en oversikt. Man tar derfra utgangspunkt i leggets lengde og regner utifra marsjfarten antall timer/dager per legg. På denne måten kan vi sette oss inn i tidsaspektet, samt begynne å bli geografisk kjent i områdene vi skal ferdes. Under ser dere rutene som per nå er lagt inn.

Ikonene i Google maps er noe begrenset. Flyplassikonet betyr ikke at øyen har flyplass i størrelsesorden Schippol. Dette er for å si noe om «grad av sivilisasjon» på øyene. Som regel er det «airstrips» på de plassene som er markert med fly.

Zoom inn i aktuelt område og trykk på de fargete linjene i kartet! Da ser dere leggets lengde i nautiske mil/kilometer – Samt hvor lang tid vår kjære Namaste vil bruke på strekket! Seilbåter er som kjent avhengig av vind, og vinden er varierende, så dette er bare en pekepinn.