Adodiosos Grenada

Omsider fikk vi forlatt Grenada. Grenada er fint, ingen tvil om det. Vi ankom Grenada med en del problemer. Revnet storseil og fokke. En motor som ikke gikk opp på riktig turtall og en propell som var løs. Alt dette ville vi ha i orden før vi startet på den neste delen av reisen; seilaset gjennom Venezuela.

Som på alle andre karibiske øyer er tidsbegrepet noe forskjellig fra hjemme i Norge. Får man et løfte om at en del skal komme i morgen, må du regne med at det tar minst to uker. Snakker du med en seilmaker som sier han skal komme til båten om 15 minutter, kommer han hvertfall ikke før om 2-3dager. Blant seilere ble tidsbegrepet på øya omtalt som «GMT» – Grenada Maybe Time.
I løpet av den måneden vi ventet på delene fra Svergie til våre elskverdige Volvo Penta-motorer, rakk vi å få med oss noen lokale fester og drikke et par øl (og litt rom). Vi har møtt mange herlige mennesker.
Fram til Grenada har vi hatt mest med pensjonister å gjøre. Ja, det er de som har fritid og penger til å surre rundt i Karibia uten mål og mening… MEN… på Grenada var det annerledes.

Vi møtte norske Jørgen fra Son, som seiler Morning Star sammen med crewet sitt. Jørgen jobber normalt på større båter i Middelhavet, men seiler sin egen båt når han har tid. Se hjemmesiden hans www.emmerik.no

Her har Jørgen (el capitano) pyntet seg med sperrebånd han fikk låne i marinaen til en halloweenfest.

Her har Jørgen (el capitano) pyntet seg med sperrebånd han fikk låne i marinaen til en halloweenfest.

Crewet hans består av en svensk/fransk kille som heter Joakim. Han jobber med arkitektstudiet sitt i Frankrike, en svenske ved navn Erik som jobber som maskinist på større båter og New Zealenderen Steven som har vært i India det siste året og drevet med paragliding.

Crewet på Morning Star

Crewet på Morning Star

Erik og Joakim med halloweenkostyme caribbean-style.

Erik og Joakim med halloweenkostyme caribbean-style.

Joakim med en kjempe-languster tatt under fridykking.

Joakim med en kjempe-languster tatt under fridykking.

El capitano med velfortjent pust i bakken.

El capitano med velfortjent pust i bakken.

Da vi seilet forbi Morning Star på vei til Blanquilla svarte de med å dra ned buksa. Voksent.

Da vi seilet forbi Morning Star (ja, båten vår er mye raskere;) ) på vei til Blanquilla svarte de med å dra ned buksa. Voksent.

Joakim

Joakim

Steven syr på Morning Star

Steven syr på Morning Star

Vi har også blitt kjent med svensk-norske Kid (halvt harstadværing = høyt temperament og nordnorsk bannekultur som blandes inn i en myk overgang fra svensk) som jobber offshore utenfor Australia og seiler Lady Lostris når han har tid. Vi jobber med å overtale Kid til å bli med over Stillehavet, og jeg føler at vi har han på god glid.

Kid drikker morgenkaffen på Lady Lostris.

Kid drikker morgenkaffen på Lady Lostris.

Lokale Kahmala som vi møtte på utestedet, Bananas. Eller… det var kanskje Trond som møtte hun først. Vi hang mye med Kahmala og høstet av hennes lokalkunnskaper om mat, fine strender og andre ting vi måtte oppleve på øyen.

Trond utkledd som kaptein, Kamala utkledd som "angry bird".

Trond utkledd som kaptein, Kamala utkledd som «angry bird».

David fra UK som bor i sin 28fots trebåt fra 1969. Han seilet båten sammen kjæresten sin fra Bournemouth. Hun dro hjem igjen til England da hun skjønte at denne type liv ikke passet henne. Da jeg spurte David om han hadde vurdert å bli med kjæresten hjem så han bare dumt på meg; «My boat is here. I have to stay with my boat.» Han er glad i båten sin. Dinghyen hans er enda bedre, med en motor som heter Sea-go produsert i 1964 med 1,5hk.

Kid og David sammen motoren Sea-Go.

David

David var en kaptein av høy rang med utdanning fra det britiske forsvaret. Likevel beskjeden i sin framtoning og lite selvhøytydelig. David var en fin fyr. Her som 16åring.

Italienske Giorgio som jobbet med design og fashion, men mislikte bransjen og ble crew på en 60 fots Swan istedet.

Giorgio på en Swan

Giorgio på en Swan

Sørafrikaneren Jamie som jobber som maskinist på yachten «Stop The Press».

Norske Cathrine som var på ferie og bestemte seg for å seile med oss i 3uker gjennom Venezuela.

Takk for et veldig hyggelig følge, Cathrine

Takk for et veldig hyggelig følge, Cathrine

Det svenske paret Gustav og Anna som jobber på diverse båter i Grenada og passet på hundene Chester og Shoubie.

Anna er glad etter å ha overlevd hoppet fra det 10meter høye vannfallet.

Anna er glad etter å ha overlevd hoppet fra det 10meter høye vannfallet.

Sjørøveren Gustav. De lokale barna var veldig interessert i sjørøversverdet hans.

Sjørøveren Gustav. De lokale barna var veldig interessert i sjørøversverdet hans.

Etter en måneds lang ventetid fikk vi alt på plass. Motoren som ikke gikk opp på riktig turtall var et mysterium lenge, til vi fikk tips om å åpne eksosalbuen hvor kjølevann og eksos blandes etter eksosmanifolden. Den så slik ut:

Eksosalbue som var så godt som tett.

Eksosalbue som var så godt som tett.

Det som skal inn i en motor (luft og diesel) må også få plass til å komme ut. Det blir vansklig når rømningsveien har blitt 70% smalere pga hindringer som karbonavleiringer og rust.

Avreisen mot Venezuela skjedde akkurat 27dager etter ankomst Grenada. Det var egentlig ganske greit, for da kunne vi få følge av Morning Star som skulle i samme retning. Som mange sikkert har fått med seg er det ganske kaotiske tilstander i Venezuela for tiden. Kriminalitet, korrupsjon og piratvirksomhet er dessverre en del av hverdagen. Mer om reisen gjennom Venezuela i neste post…..
Sjalabais.

Se hva vi fant!

Hei! Se hva vi fant! Norske Cathrine! Denne seilvante dama har mønstret på Namaste og skal være med oss helt til Bonaire. Etter seksukers reising i Brasil, Peru og på Galapagos kom hun til Grenada for å finne en båt å seile med. Takket være Jørgen på Morning Star fant hun oss og det er vi kjempeglade for! Velkommen ombord, vi gleder oss til å seile med deg 🙂

I går fant vi jammen meg en annen seiler. Amerikanske Bob dro fra Trinidad på fredag. Vi fant ham og hans seilbåt Armido drivende langt utenfor kysten av Grenada på onsdag. Vanligvis tar overfarten 14 til 16 timer. Bob hadde motorproblemer og ble tatt av strømninger. Han ble dratt lengre og lengre vest bort fra land og fikk ikke radiokontakt med noen. Kun flaks gjorde at vi var så langt ute. Vi testet de nye seilene og gikk opp mot vinden for å sjekke om revene funket som vi ville. Vi kom nærmere og nærmere Armido og plutselig ser vi Bob på dekk veivende med flagrende seil. Namaste ble dermed slepebåt. I skrivende stund sitter vi med en takknemmelig Bob som forteller historier fra de syv hav. Han har seilt rundt jorda nesten to ganger må vite!

Så hva gjorde du i går? Vi reddet en mann og hans båt. Surreal. 20121109-170120.jpg

20121109-170207.jpg

Orkan sesongen er over!

1.November våknet jeg opp, smilte for meg selv og gikk opp i salongen. Are var allerede oppe og kunne by på en kopp kaffe. Jeg takket pent og sa gratulerer. »Gratulerer for hva?»
sier Are. For at hurricane sesongen er over sier jeg tilbake.

Nettopp det at vi har seilet i Karibia i hurricane sesongen har gjort at vi har fulgt været tett og tatt de nødvendige forhåndsregler. Vi har klart oss bra grunnet egen innsats og litt flaks, for ingen styrer været. Deilig er det uansett!

Marina life and birthday boys

Bensintom i marina er null stress med Davids superdinghy (motoren «Sea Go» er fra før 1969) og Kids gode humør 🙂

Livet på Grenada er lungt. Marina life byr på hyggelig samvær med andre seilere og det betyr fest og moro. Spesielt når halve marinaen har bursdag i løpet en og samme uke. Italienske Giorgio forrige fredag, svenske Kid (ja, han heter det på årntli – I KID you not!) denne fredagen, Trond på lørdag og Are i dag. Seilere er allrighte folk, sånn er det bare. De drikker også mye rom og cola, sånn er det bare. Det som er gull med å møte andre seilere er at man lettere gjør ting man ellers kanskje ville gått glipp av. Britiske David tok oss f.eks. med til Grenadas syv søstre – beautiful waterfalls! En italiener, en brite, tre svensker, seks nordmenn, to bikkjer og Mr. Local Butterfly (vår guide) på tur i regnskogen var et syn. De tøffeste ble med Mr. Butterfly og hoppet ned alle de syv fossefallene. Karolines blå rumpe er levende bevis på at dette var hardcore!

Waterfall and kids (ikke Kid)

I dag skal vi ha fullmånefest på stranda med bål. Livet er OK. Men en sjømann lengter alltid til havet. Namaste drømmer om å seile igjen. Men Namaste er uten seil og har en motor som ikke funker. Seilene bør være på plass i løpet av uken og det samme gjelder motordelen fra Sverige. Da setter vi snuta mot Venezuela og Isla Blanquilla. Kanskje vi får selskap av Jørgen og hans crew på «Morning Star» eller Kid og hans «Lady Lostries». Det hadde vært noe! Buddy boating utenfor Venezuela hadde ikke vært så dumt. Dessverre forlater to av Namastes vakreste gjester oss på Grenada. Oda reiser heimat via en liten ferie med mor på Aruba (man trenger en ferie etter ferien) og Karoline reiser til NYC. Hvis Sandy ikke har ødelagt byen da. Vi priser oss lykkelige for at Sandy ikke tok turen hit. Phew!

Until next time; Yo ho ho and a bottle of rum!

Badenymfa i sitt ess

Ares bursdagsfangst. Det lønner seg å bursdag på Namaste!

Fra Grenadinene til Grenada – de nada!

Solnedgang Mayreau

Fra dårlige vitser på Tobago Cays seilet vi videre til Mayreau. Det tok ikke stort mer enn 20 minutter så store seilaset var det ikke. På Mayreau var det en fantastisk liten bukt som man kunne ankre opp i, ingen slitsomme selgere som skal selge alt fra hummer og frukt til bildekk. En av gutta kom i prat med en lokal restauranteier som kalte seg selv «Black Boy» (er du den mørkeste i landsbyen så er du den mørkeste i landsbyen). Han kunne tilby oss hummermiddag for uslåelige 150 kr per hode. Alle var svært godt fornøyd med å spise seg knallmette på hummer og slukke tørsten med et par «Hairoun», som er det lokale ølet. Noen større utskeielser ble det ikke den kvelden siden vi ikke hadde noen kontanter igjen, og Mayreau ikke var av de øyene som kunne tilby minibank eller kortbruk. «Black Boy» avtalte å møte oss på neste øy, som var Union Island, for å få betalt for herremåltidet.

Oda på Union Island

Union Island skulle vise seg å være et veldig bra sted for å kite, Trond gikk til innkjøp av egen kite fra et lokalt vannsportsenter, dermed lå alt til rette for at gutta skulle mestre denne sporten også på vann. Foruten vannsport ble det tid til både såkalte toppturer og et par barbesøk. Videre fra Union Island går turen sørover mot Carriacou, en øy tilhørende Grenada. Vi ankret opp like utenfor Hillsborough, sjekket kjapt inn, og gjorde oss kjent i området. Som de fleste andre steder i Karibien skryter lokalbefolkningen av de fineste, mykeste eller hviteste sandstrendene. En times gange fra Hillborough fant vi Anse la Roche som er en av naturreservatene på øya. Dette var en av strendene hvor skilpadder la sine egg og det var derfor lagt til rette for at de skulle få være i fred. Stranden ligger et lite stykke utenfor allfarvei så det i seg selv hjelper jo endel.

Film-maker-Are

Foruten vakre strender som Anse la Roche og Sandy Island ble vi fryktelig fristet av en stor A4 plakat i svart/hvitt som kunne fortelle om kveldens BINGO med maks premie på 300 XCD, tilsvarende 660 kroner. Relativt sultne på andre inntrykk enn båten meldte vi oss kvinnesterke på – Oda, Pia, Karoline og Helg(e eller a?). Dette var selvfølgelig ingen vanlig bingo slik vi kjente til spillet bingo fra tidligere hvor målet er å få fem på rad, nei her var målet å bygge opp forskjellig bilder på brettet lignende østgående fly, sopp, krypdyr og lignende. Vi var rimelig urutinerte men spurte oss frem, og som de eneste ikke lokale på bingoen var det tydelig at vi trengte hjelp. Stemningen var anspent, trykket og til tider ufin når folk ropte ut hvilket nummer de ønsket seg, men det hele løsnet da bingoverten spilte karibiske hits fra youtube på storskjerm i pausene. Det ble dessverre ingen premier på oss, men en erfaring rikere var vi så absolutt. Dagen etter var det kino og vi var minst like klare, i det samme lokalet som bingoen, men filmen skulle vise seg å være blant noen av de dårligste som noen gang måtte ha vært laget i Hollywood. Skulle gjerne ha fortalt dere tittelen på filmen for å advare dere men valgte heller å fortrenge det hele og har derfor glemt tittelen. (Den het Babymakers, red. anm.)
Vi har kommet oss fra Carriacou til Grenada nå og ligger for tiden på Grenada Yacht Club, som forøvrig nok har hatt sin storhetstid (men er sjarmerende okke som) og venter på svar vedrørende mekanikerhjelp og muligheter for å få båten på land for å gjøre noe vedlikehold. Jeg legger ved noen bilder fra tidligere til slutt og avslutter hele innlegget med noen visdomsord fra Trond:
«Faen det ække no problem å eta MilkyWay te frokost, kalorier er kalorier.»

Minner fra Mustique

Minner fra Mustique

Link til Mr.Vegas sin musikkvideo på youtube, håper denne gir dere minst halvparten så mye glede som den gav alle i bingosalen! http://youtu.be/IPJAOWMRnpI